Herold

Det er rart med det. Ofte er det vanskeligste å snakke om de nære ting, også når det gjelder politikk.

Vi var nylig vitne til en bisarr opptreden fra USAs president om Danmark og Grønland. Den seansen er neppe over, men pulsen gikk litt ned da Trump kunne melde at han skulle være så snill og ikke angripe Kongeriket Danmark militært.

Grønland skal man være opptatt av. Ikke minst fordi de er våre venner. Vi liker ikke at våre venner trakasseres og trues av verdens største supermakt. Da stiller vi opp.

Samtidig: I Ukraina herjer en fullskala krig iverksatt av Putin. Det verste som kan skje er at han lykkes.

I dette landskapet orienterer vi oss. Det er vanskelig og krever mye. Er det derfor det snakkes så lite om vår egen store og viktige del av Arktis? Blir Grønland en slags avleder? Vi prater om krig og testosteronet sitter løst i taler og utspill, men tør vi stikke nevene ordentlig i grøten?

Svaret er foreløpig nei ettersom de store løftene for lokalsamfunnene tett på grensen i Øst-Finnmark ser ut til å ende opp i lite og ingenting.

For ingen må være i tvil om at vi i Norges del av Arktis og i grenseområdene er midt i smørøyet. Vanligvis et hyggelig sted å være, men ting endrer seg fort. Skjønner vi hastverket? Tør vi skjønne det og tar vi det på fullt alvor?

Vet folk at en fjerdedel av kraften til Finnmark kommer fra Pasvikelva? Elven er grenseelv som vi deler med Russland. Med andre ord kan Putin, med enkle midler, skru av strømmen i store deler av Øst-Finnmark. Vi ignorerer allerede at Russland driver GPS-jamming av sivile flygninger. Fly våre nære og kjære sitter i daglig.

Hva gjør vi hvis Putin tar strømmen også? Hytter med neven? Hva med å frata Putin denne muligheten ved å sikre at kraften produseres og sendes over vennligsinnede territorier? Vet de som bidrar til at 420-linjen til Øst-Finnmark ikke bygges disse tingene, eller vil det komme som en overraskelse om det er neste steg i den hybride krigføringen?

Kjenner folk flest til Russlands bastionforsvarsstrategi? Den er gammel, men snakker du med militære topper i Norge, ses den fremdeles på som et alternativ. Den går ut på at Russland like før, eller tidlig i en konflikt, rykker inn i Finnmark og deler av Nord-Norge for å sikre rom og beskyttelse for sine atomubåter og baser på Kola. Nå hører vi fra sentralt hold at krig er en reell mulighet. Da må vi ta også det på alvor.

Grønland er viktig og fokus på Arktis er bra, men burde ikke alarmen her først og fremst gå for Kongeriket Norges østligste del? Landet forsvares ikke med kuler og krutt alene, det skal bygges opp kompliserte strukturer som er avhengig av sivil tilstedeværelse.

Den beste formen for suverenitetshevdelse er at det bor folk der man skal holde på suvereniteten. For at det skal bo folk, må det skje samfunnsutvikling. Det krever blant annet kraft. Når over 90 prosent av arealet i Vardø er vernet, sier det seg selv at det er krevende. Et effektivt forsvar uten sterke sivilsamfunn er en illusjon.

Vi trenger praktisk politikk som ivaretar suvereniteten lengst nord.

Det bør absolutt aktuelt å bruke sikkerhetsloven for å få nok strøm til samfunnsutvikling i Øst-Finnmark. Noe må snart skje.

I stedet får vi nyheten at elektrifiseringen av Melkøya plutselig mangler flertall på Stortinget. Kraften skal «frigjøres». Men vær klar over en ting: I praksis havner denne krafta sannsynligvis sør for Finnmark. Fordi det ikke finnes linjer. 420-linjer og elektrifiseringen var en del av et kompromiss som nå forsvinner.

I Sør-Varanger ønsker man at en gruve blir grønn, men mangler strøm grunnet den samme 420-linjen som stadig ikke bygges. Så da blir det diesel og bensin. I Oslo popper MDG champagnen, men hele bildet ser de ikke. Fordi heller ikke der orker man å stikke nevene i grøten. Enkle politiske seire som kan selges inn som «vern» og «natur» er tydeligvis nok.

I nord tar vi konsekvensene og kanskje blir konsekvensene også merkbart sørpå hvis det ikke er folk igjen her som kan ivareta suvereniteten?

I Øst-Finnmark spør vi: Hva er sentrale strøk egentlig FOR at vi skal sysle med her? Vi som bor her er for sterke lokalsamfunn, karrieremuligheter, skoler, helsetjenester og næringsliv. Det sivile limet Forsvaret også er avhengig av.

Denne uken møtes forskere, næringsliv og politiker i Tromsø på konferansen Arctic Frontiers – uten mange stemmer fra Øst-Finnmark. Håpet er at vi der tør å snakke om vårt eget Arktis på en måte der nevene stikkes i grøten og ikke at man fortsetter vandringen rundt den.

Nå er det tid for å fatte de store avgjørelsene for en farlig tid.