Herold

Fylkesveiene, riksveinettet og E39 i Norge råtner på rot. Asfalten sprekker, veikantene gir etter, dreneringen svikter og vedlikeholdsetterslepet øker år for år.

Likevel er svaret fra myndighetene nå å sette ned fartsgrensene.

Er dette nullvisjonen i praksis – eller et tydelig tegn på manglende politisk vilje?

Når veiene ikke lenger holder nødvendig standard, flyttes ansvaret stille og rolig over på trafikantene. Ikke gjennom bedre veier eller økte investeringer, men gjennom nye skilt.

• 80 blir 70 km/t
• 70 blir 60. Km/t
• 60 blir 50. Km/t

Tiltaket gir inntrykk av handling, men løser ingenting. Dårlige veier blir ikke tryggere av lavere fartsgrenser. De blir bare dårligere over lengre tid.

Dette er ikke et kunnskapsproblem. Etterslepet er kjent. Tallene er dokumentert. Advarslene har vært tydelige i mange år. Likevel mangler det vilje til å prioritere samfunnskritisk infrastruktur.

Konsekvensene merkes over hele landet. Transportnæringen taper tid og penger. Pendlere får lengre reiser. Distriktene mister konkurransekraft.

Samtidig sitter staten med enorme finansielle reserver, mens veiene – selve grunnmuren i verdiskapingen – får forfalle.

Nullvisjonen ble skapt for å redde liv, ikke for å dekke over politisk passivitet. Når standarden er for dårlig, hjelper det lite å senke farten dersom veien i seg selv er problemet.

Og når løsningen på alt til slutt ser ut til å være et nytt skilt og noen kilometer lavere hastighet, er det kanskje på tide å være ærlig: Dette handler ikke lenger om null drepte i trafikken.

Det handler om null ansvar, null handlekraft – og til slutt null visjoner.