Herold

Hvis min sønn på to år ser inn i stjernekikkeren min om 20 år, hva ser han da? Når ditt barn eller barnebarn vil gå en tur i urørt natur om 20 år, hvor går de?

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=435494

*Når nettene blir lange *og kulden setter inn, kan du ofte finne meg ute med stjernekikkerten min. Den øde månen, både så nær og så fjern, minner meg på vår lille plass i det store systemet.

I går, da jeg myste gjennom kikkertøyet i novemberkulden, kom tanken jeg ikke klarer å slippe: NASA vil bygge et kjernekraftverk på måneoverflaten i løpet av de neste fem årene. Vi har begynt å tvile på at jorden kan være alt vi trenger.

Hvis min sønn på to år ser inn i stjernekikkeren min om 20 år, hva ser han da?

Kanskje vil han se en måne som ikke lenger er et symbol på det fjerne og urørlige, men kun et stopp på veien mot flere ressurser. Flere produkter, mer energi og flere naturressurser for å opprettholde forbrukstakten vår.

Man kan tenke seg at denne tankegangen hører hjemme hos trillionærer med nesen i sky, men nei, den har blomstret opp blant folk godt plantet på jorden. Eller kanskje ingen av oss er så godt plantet lenger. Selv jeg som jobber med klima- og miljø lokkes av femten Black Friday-mailer om en genial julegave til kusinen min.

Forbruk trender over hele linjen, og vekst og mer av alt er blitt vår ryggmargsrefleks. Menneskeskapte inngrep i forbrukets navn er så normalisert at det nesten ikke reageres når vi nå ser mot månen som lokasjon til vår neste bensinstasjon.

Jorden er den beste kraftkilden vi noen gang har hatt. Over millioner av år har sollys sakte ladet opp levende biomasse i skoger, jordsmonn, hav og økosystemer. På bare noen få hundre år har vi tappet den i et tempo den aldri har vært i nærheten av å tåle. Når batteriet tappes, beveger Jorden seg nærmere den måneoverflaten jeg ser gjennom stjernekikkerten.

Vi leter etter nye steder å hente ressurser, samtidig som vi tømmer det eneste stedet vi faktisk kan leve.

I Norge skjer det fort. Urørt natur krymper år for år. Når den først er borte, kommer den sjelden tilbake. Bare de siste fem årene har Norge mistet 116.500 fotballbaner med urørt natur. Et område nesten dobbelt så stort som hele Bergen kommune.

Energiutbygging står for over halvparten av tapet. Og det er kanskje ikke så rart når landets egen energikommisjon lanserer strategi med denne overskriften: Mer av alt, raskere.

Faktura

Det er allerede i dag vanskelig for oss vanlige helgefjellfolk å gå en tur hvor man ikke ser hyttefelt, kraftledninger eller vindmøller i horisonten. Når ditt barn eller barnebarn vil gå en tur i urørt natur om 20 år, hvor går de? Vi holder på å miste de stedene vi trodde skulle være våre hele livet, allerede i denne generasjonen.

Hvis vi ikke endrer kurs, blir det vår generasjon som blir husket som de som visste bedre, men likevel valgte å fortsette.

*Vekst er et menneskeskapt *begrep som frontkolliderer med naturen. Vi kan ikke fortsette å behandle naturen som en ressursbank som aldri sender faktura. Så når vi skal bygge ned norsk urørt natur for å løse klimakrisen, er «mer av alt, raskere» en strategisk skivebom. Og når vi snakker om å bygge bensinstasjon på månen, er det den samme tankegangen som ligger til grunn, bare i en noe mer astronomisk skala.

Hvis forbruk og vekst fortsetter å sette standarden for absolutt alt vi gjør, vil fremtidige generasjoner en dag stå på månen og se tilbake på en jordklode som vi brukte opp. En planet som en gang var frodig, men som endte som et tilbakelagt kapittel, et tomt batteri.

Happy Black Friday!

Bemannet opp til tilbudsfest: «Ingen» kom

Rekordmange bergensere kjører bil: – Dette vil bidra til at flere velger sykkel

Oskar (20) har langt ifra et normalt liv: – Jeg går «all in», hundre prosent