Herold

Styret og årsmøtet i Coop Finnmark bør takke nei til planene om fusjon med Trøndelag.

(Finnmarksdebatten): Kampen om Coop Finnmark hardner til. Ledelsen i Finnmark anbefaler fusjon med Coop Midt-Norge med ledelse i Trondheim. Sammen skal de danne det nye samvirkelaget med det nesten sensasjonelt pompøse navnet Coop Allianse.

En allianse for lavere matvarepriser blir det ikke. Og det er ikke så lett å få tak i en begrunnelse for en slik fusjon, som fremstår som overbevisende.

Hvem tror det blir bedre vilkår for Coop-medlemmene i Finnmark når makta flyttes sørover? I et Finnmark som vanligvis er opptatte av å være herrer i eget hus, hvorfor er det nødvendig å gi bort makt, innflytelse og forvaltning av overskudd til Trøndelag?

Coop Finnmark fremstår som et attraktivt bytte. Med 1,5 milliarder kroner i driftsinntekter i 2024, og et EBITDA-resultat på nesten 116 millioner kroner er dette en virksomhet som har en betydelig verdiskapning.

Ledelsen i Coop Nord jobber på sin side hardt for å få medlemmene i Finnmark, som snart skal avgjøre saken, til å velge Tromsø i stedet.

Direktøren i Coop Nord, bruker oppsiktsvekkende harde ord mot sine kollegaer i Coop Finnmark. Det er tydelig at det er dårlig stemning. Yngve Haldorsen argumenter for nordnorsk kraftsamling, han vil slå sammen alle de nordnorske samvirkelagene til Coop Nord-Norge.

Men Haldorsen i Coop Nord gjør opp regning uten vert. Å trekke Nord-Norgekortet i landsdelen i dag, er som å skvette vann på gåsen. Det preller av.

Haldorsen i Tromsø vet godt at Coop Nordland, med hovedkontor i Bodø, overhodet ikke er interessert i en slik løsning, og at det ikke kommer til å skje.

Dersom Haldorsen ikke kjenner til dette fremstår han som, hva skal vi si, godtroende, eventuelt desorientert. Derfor er det lurest å se på Nord-Norge-utspillet som et utspill som skal forføre Coop-medlemmene i Finnmark til å se etter en høyere nordnorsk himmel, som i realiteten ikke finnes.

Så hva betyr egentlig alt dette snakket om sammenslåinger for kundene? Sannsynligvis lite eller ingenting. Coop er jo ikke hva det en gang var. Nå er det i økende grad hard inntjening som gjelder.

Fortsatt kommer Coop til å ha fokus på sterk lønnsomhet, ikke minst med høye lønninger og rause pensjonsavtaler for lederne, som de har blitt kjent for.

Coop i Nord-Norge er dessuten et villnis der man lett mister oversikten, organiseringen følger ikke fylkesgrensene, og samvirkelagene har varierende kjøpeutbytte.

Det siste brukes nå i kampen om å sikre seg kontrollen over Coop Finnmark, som har fire prosent utbytte i dag.

Kjøpeutbyttet hos Coop Nord er derimot satt til fem prosent. Ledelsen i Tromsø gjør et stort nummer av nettopp det. Men det gjelder jo kun i jubileumsåret. Coop Nord fyller nemlig 100 år i 2026, det er ingen garanti for at det vil vare utover inneværende år.

Men denne dragningen Coop-sjefene i Finnmark har fått mot Trondheim er et aldri så lite mysterium. Hva slags avtaler som er gjort på bakrommene, får vi jo ikke vite.

Men faktum er at Trondheim er veldig langt unna Finnmark, de som kan bli skadelidende er lokale idrettslag, foreninger og andre som tross alt nyter godt av kort vei til beslutninger om sponsing og andre bidrag.

Og vil egentlig de jordnære medlemmene i Finnmark være med å finansiere lønnsutbetalingene til Torbjørn Schei, sjefen i Coop Midt i Trondheim? Han hadde en samlet lønnspakke på 12,3 millioner i 2023.

Hvorfor skal samvirkelagene i Finnmark betale for en usmakelig lønnsfest?

Ingen har så langt kommet opp med en troverdig forklaring på hvorfor ikke Coop Finnmark kan bestå som i dag, og være en viktig samfunnsaktør, med lokale arbeidsplasser, og jording i fylket.

Det er svært få som skjønner hvorfor beslutninger om Porsanger og Vadsø på død og liv skal tas i Trondheim, et tusen seks hundre kilometer unna.

Det vil oppstå situasjoner der den lille virksomheten i Børselv balanserer på en knivsegg økonomisk. Et lite sted trønderne ikke engang kan finne på kartet. Rekk opp hånden de som tror sjansen for den vesle butikken i bygda overlever, er større med at Coop i Finnmark, helt frivillig, gir fra seg det meste av lokal makt.