Med sin seineste roman, «Et annet navn», gjør Janne-Camilla Lyster oss smertelig klar over hvor mye som kan ligge mellom linjene i en vond fortelling.

Mora som forteller i «Et annet navn» bærer tungt, og skulle gjerne blitt løftet selv.

Sønnen har en medfødt utviklingsforstyrrelse, og hun sammenlikner seg med foreldre i samme situasjon som synes å føle at livet leker likevel.

Hun veksler mellom å hate og å elske mennesket som har kommet ut av henne. Hun kan gråte av medynk, og kalle ham idiot når hun tror hun er utenfor hørevidde.

Fortellinga er fragmentarisk og minnepreget. Mora famler etter visse detaljer – var det en klarinett eller et luftgevær broren fant hos en kompis den gangen? – og faller inn og ut av refleksjoner. Her er lite, om noe, sagt rett ut.

Et annet navn

Janne-Camilla Lyster

Roman

«Snedig og stilistisk om sår familiesituasjon»

Sympatien

svinger godt

Og det er ingen grunn til å være kritisk av den grunn.

«Det føltes som å skulle holde havet tilbake med en piassavakost», sier mora om å unngå å røpe hemmeligheter når hun snakker i søvne.

«Sorg er ubrukt kjærlighet», er ordene som ender en kort fortelling om en krimhelt som har mistet kone og barn.

Lyster rører ut ubehaget i sin fortellers tilværelse med noen velfunderte og halvhumoristiske betraktninger om livet hun gir oss et lite innblikk i.

Moras blikk på sin egen tilværelse er i det store og hele betraktende, blottet for harde dommer og vurderinger, de tøffe takene til tross.

Lysters forbilledlig store språklige overskudd sørger for at fortellingen får flere fasetter. Vi som leser, får anledning til å danne vår egen forståelse av både det som foregår, og kvinnen som gjengir begivenhetene.

Man kan spesielt bite merke i fragmentet der barnelegen gir mora og barnefaren diagnosen. Mora unngår nemlig å gi den videre til oss. Det tvinger oss til å fortsette å undre oss over det som skjer, som er en betydelig kvalitet ved god litteratur.

Videre går det an å spørre seg hva som ligger til grunn for hemmeligholdet. Mora innrømmer å være opptatt av fasade; vi får vite underveis at det utviklingsforstyrrede barnet er en rift i bildet andre angivelig har av henne.

På samme tid er det et vern i dette, å avstå fra å dele diagnosen til gutten med oss utenforstående. Kanskje fins det en omsorgsnerve i henne allikevel? Det gjelder kanskje bare å se det store i det lille, for både mora selv og vi som leser om henne.

Lyster får altså til å skape svingninger i vår sympati med mora, og hun gjør det på imponerende vis.

Hun

skriver overfladisk

Like slående er det hvor uanstrengt forfatteren blander noe som nærmer seg det mytologiske, inn i en fortelling om noens hverdag. Et av fragmentene i boka blir avsluttet slik: «Verden har fire bein og to, ingen, glatt skjellete sølvskinn, rister av seg hornene, stuper ned i havet, vokser i le bak svaberget, skyller bort en badesko som ligger igjen på stranden».

Det skal noe til for å få en slikt kort, men likevel påfallende sekvens til å flyte med resten. Lysters så godt som alltid like stilsikre penn sørger for den ettertraktete sammenhengen.

Boka kunne nok vært fri for skavanker, hadde noen fragmenter fått rundere hjørner og andre blitt kuttet helt ut.

På sitt aller beste er Lyster når hun beveger seg utenfor, kontra inni, sin fortellers følelsesliv. Det blir litt klisjépreget å skrive «Det føltes som en risiko å føle seg fin. Som om det gjorde meg sårbar. Å bruke tid på noe så overfladisk føltes som en risiko».

Ja, det overskygger til og med at hun som den eneste ved høyskoleinstituttet er invitert til en konferanse. Uansett er følelsene hennes her utenpåklistret og får henne til å virke inautentisk. Kanskje har det å gjøre med at vi med ett beveger oss ut av den dvelende, drømmende verdenen Lyster ellers etablerer i boka, og inn i, ja nettopp noe overfladisk.

Hukommelsen

glipper

Ser vi sånn på det, er det jo faktisk et godt grep – å skrive overfladisk om noe overfladisk.

Å lese «Et annet navn» er å være på vandring gjennom et hus med så mangt inni seg, blant annet bryllupsbilder fra ei tid da brun var en farge som man følte seg velantrukket i.

Boka er en mosaikk over selve livet, løgnene, undrene og sorgene i det. For hva kan man holde fast i når hukommelsen innimellom glipper?