I den anerkjente lyrikeren Steinar Opstads første roman, «Tørkesommer», skulle vi blitt kjent med en gutt under hans seksuelle oppvåkning.

«Det er en kunst å holde smilet sitt hemmelig, eller akkurat hemmelig nok».

Det er Snorre som forteller, yngst av to gutter og sønn av en velstående grisebonde uten evne til å avlive, og ei pilleslukende, tobakkluktende, nervesyk mor.

Han vokser opp på Buvin i Vestre Spån, den største gården i bygda, større enn både Hov og Håvin, Juvet og Tuv, og har et talent for løping, en drøm om å bli arkitekt eller prest eller dikter og et håp om å vokse av seg de feminine trekkene sine.

Tørkesommer

Steinar Opstad

Roman

«Opstad har skrevet en tørkesommer av en roman»

En

skogsdansende alv

Vennene sier han likner ei jente, og faren ber ham bli herda. Å finne seg selv er et evig slit: Er Snorre gutt, jente eller en skogsdansende alv? Og hvilket kjønn er han i grunnen tiltrukket av?

Får de andre vite for mye, renner bygda over av rykter om en.

Nettopp det er tilfellet med bygdas dikter, Henrik Midtbøen. Han drikker, og har aldri lagt en dags ærlig arbeid bak seg, sies det. Snorres venninne Evlyn, med ambisjoner om å leve i Paris, stående over klippeklare hoder med en saks i hånden, eller bak disken i et parfymeri, synes han virker vanlig.

I dette bildet, på at drømmere unngår å dømme hverandre, ligger kimen til det mest spesielle ved hele boka. Resten av den siver forbi som tykk tåke.

Banket

opp av bølle

Er historien egentlig Snorre sin? En kan begynne å lure, så overfladisk som Opstad skriver om de dypeste følelsene hans, så livløse som både Snorre og de andre i bygda virker, så lite troverdig han virker.

Opstad lar Snorre fastslå hva andre personer i boka sanser, og skildringene av de heftigste følelsesutbruddene hans er pussig poetiske.

Etter å ha fått en alvorlig nyhet løper Snorre til skogs:

«Jeg traver innover på stiene som en gærning, og det dundrer i bakken så en skulle tru jeg hadde hover som på en hest».

Rart nok rekker han, mens følelsene herjer, å både registrere og formulere en gjennomtenkt setning om det lydlige avtrykket raseriet legger igjen i omgivelsene.

Jeg kunne dratt frem flere eksempler. Ja, så klart går det an å vise til Snorres dikterdrøm her, og si at de dvelende vendingene i de mest intense scenene i boka er et uttrykk for Snorres diktebehov. Men boka er skrevet i presens, som skaper illusjonen om at alt skjer idet det blir fortalt om.

Så Snorre forteller mens han løper, mens en bølle banker ham:

«Han legger meg i bakken og dæljer løs på meg jeg veit ikke hvor mange ganger. Hver gang svir det like mye. (…) Jeg kjemper for å holde huet vendt mot solnedgangen, for om detta er det siste jeg får se, så har jeg iallfall sett noe vakkert mot slutten».

Hadde boka vært en fortidsfortelling av en voksen Snorre som mimret, hadde jeg gått med på at stilvalget er plausibelt. I den formen den er lagt frem i, er fortellingen som dyttet ned i halsen på en tenåring som så hoster den opp i underlige bruddstykker.

Husker

en hendelse

Snorres fortelling inneholder et utall løse tråder, til og med flere enn det fins navngitte personer i boka, alle medregnet, fra Rolleiv og Liv på nabogården, kameraten Thorvald og bestefaren hans Johan og de andre i klassen, Fred, Arnt og Oddvar, og bøllen Roy, til søndagsskolelæreren Gunnar og kona Astrid, slaktebilsjåføren Erling, Henriks kone Anne og de siste som bodde på husmannsplassen på gården, Olava og Lars.

Tidlig kan en få følelsen av at Rolleivs forespørsler til Snorre om å være med og bade i Vaderuvannet, eller Sjelefreden, som Rolleiv kaller det, dreier seg om mer enn en frisk dukkert de uttørkende varme sommerdagene.

Etter en grov hendelse denne sommeren blir det klart at noe liknende også hendte sist sommer. Snorre spør seg selv: «Har jeg ikke skjønt hva han har drivi med før nå? Det har jo vært der, i auekroken, heile tida».

I det hele tatt er fortellingen om disse ubehagelige hendelsene så klisjépreget at den er på grensen til det komiske.

Snorre slipper etter hvert denne tråden, og en husker knapt det indre alvoret som har pågått. «Tørkesommer» er båret frem av et sjelløst skjelett av en romanfigur, papirknitrende og blottet for dybde.

Opstad har skrevet en tørkesommer av en roman.