I boka prøver forfatteren å kartlegge et traume som plager henne: Hvorfor unnlot hun å ha kontakt med bestefaren – som hun åpenbart har elsket?

Kokken Vincenzo Soggiu var del av den lille innvandringsbølgen fra Italia til Norge på 50- og 60-tallet. De var kelnere og oppvaskhjelpere, flisleggere og sjauere, skomakere og poeter. Mange ble gift og integrert, men beholdt sin identitet og var en utvilsom berikelse i dette landet.

Vincenzos barnebarn skriver ham inn i denne selvreflekterende, lille boka.

I teksten prøver forfatteren å kartlegge et traume som plager henne.

Hvorfor unnlot hun å ha kontakt med bestefaren – som hun åpenbart har elsket – mot slutten av hans liv, da han var blitt enkemann og prøvde å ringe henne? Hvorfor tok hun ikke telefonen?

Morfar Vincenzo og meg

Anna-Sabina Soggiu

Sakprosa

«En litt famlende framvisning av skam og stolthet, fortielse og leting»

Siste møte

Bokas prolog beskriver hennes siste møte med bestefaren. Det skjer på Karl Johan i Oslo, like ved der utestedet «Enka» i sin tid lå.

Det lukter øl av ham, og den tyske vennen hans tøyser om homser og at de to liksom har drukket øl på homsebar. Det treffer hardt siden barnebarnet har jentekjæreste. Etter dette møtet orker hun ikke oppsøke bestefaren fordi hun er redd for at han vil avvise henne som avviker.

Denne redselen preger hele boka, en beskjeden, søkende – til tider famlende – tekst om hennes relasjon til morfaren. Hun skammer seg over at hun feiget ut.

Professor Miscali

I sine undersøkelser rundt bestefarens bakgrunn finner forfatteren den italienske forskeren Monica Miscali, historieprofessor ved NTNU, som har studert nettopp innvandringsbølgen bestefaren var del av.

En artikkel hun har skrevet viser barnebarnet at han var en av mange. Folk hun knapt vet noe om. Han var med i italienerklubben i Oslo, der Anna-Sabina hadde vært på juletrefester hvert år i barndommen.

Hun møter professor Miscali, men i boka virker det som om hun ikke får noe særlig ut av møtet. Til tross for at Miscali har intervjuet Vincenzo, gjengis ingenting av hva han kan ha fortalt forskeren. Kan det skyldes «personvernhensyn»?

Skam

Eller er det bare fordi boka egentlig ikke handler om hans innvandring, selv om det er den røde tråden, men om hennes manglende mot til å svare på telefonen når han ringer.

Hun skriver:

«Jeg er redd jeg vil avsløre mitt eget svik, og at [Miscali] vil mislike meg. En italiener som ikke fiksa å ha kontakt med en patriark i la famiglia. Sånt er skam, og ikke noe jeg vil dele.»

Teksten handler mer om skam enn om morfaren. Det blir litt tynt. Dette er en liten bok, 160 sider, mange av dem blanke, og den mangler en fortsettelse.

Mot slutten oppsøker hun bestefars hjemby, Alghero, til tross for kvaler og bekymringer. Der løsner det noe.

Kanskje hun finner en tråd i livet der, noe som også motsier en skjebnebestemt skam? Her kunne det åpne seg en ny, reflekterende side i boka, der selve skamfølelsen blir lagt på skrivebordet for nærmere gransking.

Løvetann

Til tross for sin oppvekst i karrige kår, med tenåringsmor og rusproblemer blant noen nær seg, tok Anna-Sabina Soggiu høyere utdannelse med doktorgrad som toppen av kransekaka.

Hun kunne kanskje vært benevnt som et «løvetannbarn», om det ikke var for at dette er en uklar metafor. Assosiasjonen er gjerne at slike barn har brutt gjennom asfalten fra den skrinne bakken nærmest som noe overnaturlig.

Problemet med metaforen generelt, er jo at løvetannens brudd gjennom asfalten ikke er noe mirakel. Kraften kan framstå som overnaturlig utfra tilskuerens manglende botaniske kunnskaper, men den er der. Slik også med løvetannbarnet.

Å være stolt

Den banale forståelsen av at oppvekstvilkår er betingelsen for seinere suksess, skulle tilsi at det ville gått trått med slik bakgrunn – men nei, ofte gjør det ikke det. Kanskje det er målesystemet for suksessfaktorer det er noe i veien med, og ikke noe mirakuløst som velsigner den utvalgte med nåde.

«[Den forrige boka] mi, Vi fattigfolk, handla om min egen oppvekst på Tøyen. Jeg hadde tenkt at boka skulle handle om å være stolt. Stolt over hvem jeg var, og hvor jeg kom fra. Den endte med å handle mest om skammen over å være fattig. Jeg ekke helt som morfar. Han skamma seg aldri. Jeg gjør det hele tida.»

Kanskje det er her det ligger. Hun brøt gjennom asfalten, ikke på mirakuløst vis, men fordi hun faktisk hadde tilgang til en ressurs, en forgjenger. En arbeidende, vellykket, stolt bestefar som fikk til det han satte seg fore: Å finne levebrød i fremmed land, gifte seg, få barn og flytte til eget hus i pensjonsalderen.

Farvel

Soggiu hadde sin morfar – og det er godt å lese om ham, selv om det er leit at hun ikke fikk tatt ordentlig farvel før hun skrev denne boka.

Den er blitt et sterkt, vemodig farvel, ingenting å skamme seg over. Hun eier nå sin morfars stolthet.