Herold

Norge står midti et veiskille for velferdssamfunnet. I årene som kommer vil vi få langt flere eldre, samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir mindre. Dette gjelder hele landet – men mange distriktskommuner har stått i denne virkeligheten lenge allerede.

I Trøndelag vilantallet innbyggere over 80 år øke med om lag 1 000 personer hvert eneste år framover. Samtidig går antall barn og unge ned i mange kommuner. Dette er ikke et midlertidig problem – det er et varig skifte i befolkningen.

Dette er bakteppet for Kommunekommisjonens arbeid. Det handler ikke om å svekke velferden, men om å sikre at vi også i framtiden kan gi innbyggerne gode og likeverdige tjenester.

For utfordringen lar seg ikke løse med mer penger alene. Den lar seg heller ikke løse ved å vedta stadig nye krav, normer og detaljerte regler. Det blir rett og slett for få folk til å gjøre alt slik vi gjør i dag.

Det mange omtaler som den norske velferdsstaten, er i realiteten velferdskommuner – med litt stat på toppen. Det er i kommuner og fylkeskommuner velferden skapes: i barnehager, skoler, kollektivtransport og helse- og omsorgstjenester. Det er her helheten må henge sammen.

Folkevalgte og ansatte lokalt kjenner menneskene, behovene og ressursene. Nettopp derfor gir lokaldemokratiet gode forutsetninger for å prioritere riktig – dersom handlingsrommet er reelt.

I dag er det ikke alltid slik. Summen av statlig styring har blitt for stor. Normer, kompetansekrav og øremerkede tilskudd legger detaljerte føringer for hvordan kommunene skal løse oppgavene sine – ofte uten tilstrekkelig hensyn til lokale forskjeller og til den faktiske mangelen på arbeidskraft.

Kommunekommisjonen peker pået grunnleggende poeng: Lik fordeling gir ikke nødvendigvis likeverdige tjenester. Når behovene er ulike, må også løsningene kunne være ulike.

Et eksempel er lærernormen. Den har bidratt til flere lærere, men gir liten fleksibilitet til å bruke lærerressursene der behovet er størst. Å gi kommunene ansvar for helheten – og ikke detaljstyre hver enkelt skole – vil gi bedre mulighet for målrettet innsats for elevenes læring.

Mangel på arbeidskraft er allerede en realitet. I en middels stor kommune som Steinkjer viser framskrivingene at behovet for ansatte i helse- og omsorgstjenestene kan øke med over 500 personer per år fram mot 2040 – samtidig som den samlede arbeidsstyrken i kommunen går tilsvarende ned. Dette regnestykket går rett og slett ikke opp.

Derfor må kommunenefå større frihet til å organisere tjenestene smartere, bruke kompetansen bedre og samarbeide mer – på tvers av profesjoner, kommuner og nivåer.

Dette er ikke et argument for lavere kvalitet. Forsvarlige og gode tjenester ligger fast. Men måten vi løser oppgavene på, må kunne utvikles. Kommuner og fylkeskommuner ønsker å ta ansvar for velferdssamfunnet også i framtiden. Men da må vi få tillit og handlingsrom til å finne nye løsninger – i samarbeid med innbyggere, ansatte, frivillighet og næringsliv.

Vi kan ikkelenger rekruttere oss ut av utfordringene. Den ekstra arbeidskraften finnes ikke. Som kommunekommisjonen selv skriver: Det hjelper lite å ha en rettighet dersom det ikke finnes folk til å oppfylle den.

Skal vi bevareet sterkt og inkluderende velferdssamfunn, må vi våge å gjøre ting annerledes. Mer lokalt ansvar, mindre detaljstyring – og større tillit til dem som hver dag står nærmest folk.