Herold

Nelio Biedermann (22) går løs på Europas historie med ungdommelig overmot. Resultatet er både fascinerende og frustrerende.

Sveitsiske Nelio Biedermanns historiske roman «Lázár» ble fjorårets store snakkis i den tyskspråklige verden. I ukevis har den ligget på toppen av Der Spiegels bestselgerliste med et samlet opplag på rundt 200 000 bøker.

Har vi å gjøre med en sveitsisk Erik Fosnes Hansen?

Jeg var selv svært spent på denne boken, som delvis er inspirert av Biedermanns egen familiehistorie.

Hans besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits på 1950-tallet. Romanen kommer med en aura av «vidunderbarn møter europeisk storfortelling», og forfatteren rir inn i litteraturen med en selvtillit som har fått superlativene til å sitte løst.

Handlingen spenner over tre generasjoner i den ungarske adelsslekten Lázár: Fra familiens skogslott i keiserriket Østerrike-Ungarn på tampen av 1800-tallet til et Europa som går i oppløsning gjennom to verdenskriger og kommunismens inntog i øst.

Alt starter med fødselen til Lajos, baronens første sønn – det bleke barnet med gjennomsiktig hud og isblå øyne – som bærer på en hemmelighet ingen helt klarer å sette fingeren på. Det er en verden av undertrykte følelser, streng disiplin og minimalt med kjærlighet, der alle skjuler sine innerste behov. Skogen utenfor slottshagen er truende, noe urovekkende lever der inne, og flere av karakterene trekkes mot den og går til grunne der.

Biedermann skildrer det gamle Habsburg-imperiets siste krampetrekninger før den gamle verdensorden ødelegges og familien vikles inn i historiske omveltninger som skal ta fra dem alt.

Man merker at han har lest de store europeiske klassikerne, med eksplisitte referanser til E.T.A. Hoffmann, Arthur Schnitzler, Thomas Mann og Marcel Proust. Det er også mye sex og en god del utenomekteskapelige affærer underveis, men du skal være særdeles prippen for å ta anstøt av det – dette er mer aristokratisk hverdagsliv enn noe som får pulsen opp hos moderne lesere.

Ambisjonsnivået er skyhøyt: Forfatteren vil favne både historien, mytene og menneskets innerste drivkrefter. Han skriver med en selvtillit som tidvis er forbløffende. Det litt gammelmodige språkleiet – elegant ivaretatt av Ute Neumann – er uvanlig for en forfatter som knapt er gammel nok til å leie bil.

Best er Biedermann når han konsentrerer seg om én fortelling og bruker tid på den, for eksempel kjærlighetshistorien mellom Lajos’ sønn Pista og jødiske Matilda.

Men så er det helheten, da. For selv om romanen åpner sterkt og lover mye, begynner trådene snart å floke seg. Flere motiver introduseres uten å følges opp, og strukturen blir etter hvert så løs at man som leser må jobbe for å holde fast i kjernen. Synsvinklene skifter i ett kjør og ikke alle karakterene blir værende hos meg. Tempoet er høyt. På litt over 300 sider dundrer fortellingen gjennom to verdenskriger og seksti turbulente år i europeisk historie.

Jeg aner hva Biedermann forsøker seg på, men epoken han skriver om er så tungt belastet med forelegg at det er krevende å skrive noe nytt og originalt om jødeforfølgelser og «verden av i går».

Når romanen i tillegg lanseres som en litterær sensasjon, og forfatteren omtales som et «vidunderbarn», blir forventningene nesten umulige å innfri.

Likevel: Lázár har en rekke gode anslag, og at en 22-åring har ambisjoner som dette, er imponerende.

Samtidig må jeg med en viss lettelse slå fast at romanforfattere som regel blir bedre med årene. Hvis Biedermann allerede nå skriver som en gammel mann, kan det bli riktig interessant å se hva han får til med noen flere år på baken.