– Om å ikke stole på fyrster
Jeg er en stadig eldre mann. Når jeg kjører bil, hører jeg helst på radio, men jeg orker ikke høre på kanaler med sånn bråkete musikk. Det er lenge siden NRK P1 ble for mye støy for meg, nå veksler jeg mellom NRK-kanalene Klassisk, Jazz og P2.
Av og til hender det at jeg slår til med å være såpass moderne at jeg hører på podkast, helst på norsk og helst med aktualiteter og nyheter. Særlig synes jeg det er interessant å høre på oppdateringer fra den politiske situasjonen i USA, selv om jeg aldri har vært der selv. Muligens har det noe å gjøre med at jeg lytter mye på amerikansk jazz fra midten av det forrige århundret, med Frank Sinatra, Bill Evans, Ben Webster og andre geniale musikere. Selv om det var mørke tider da også, hvor den kalde krigen rådet og USA var et land hvor rasesegregeringen ennå var en realitet, virker musikken full av lys og håp.
Forrige søndag var en av lesetekstene fra Bibelens salme 146:
«Stol ikke på fyrster,mennesker som ikke kan hjelpe.De utånder og blir til jord igjen,den dagen faller planene i grus.»
Det er vel ikke så mange statsledere som brisker seg med en fyrstetittel nå for tida. Men jeg gjetter likevel at mange prester tenkte i de samme baner da vi forberedte gudstjenestene i helga: Mon tro hvilke statsledere kirkegjengerne tenker på når de hører fra lesepulten: «Stol ikke på fyrster»? Og er det flere enn jeg som synes at salmedikteren framstår i overkant anarkistisk?
Det kan være jeg hører på litt for mye nyheter om den politiske situasjonen i USA. Samtidig er det ikke så enkelt å la være heller. For er det slik at det som skjer det borte, på sikt vil få innvirkning på oss? Jeg klarer i hvert fall ikke la være å bekymre meg for framtida.
I bilen for noen dager siden hørte jeg med ikke altfor stor interesse på radioen at på bare to dager ble 30.000 mennesker drept av regimet i Iran. Det er for eksempel tre ganger så mange som antallet nordmenn som mistet livet under andre verdenskrig.
Kanskje er nyhetene fra Iran for grusomme til at jeg klarer å ta lidelsen innover meg. Eller er det slik at Iran føles så langt borte, mens USA oppleves kulturelt mye nærmere? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg blir flau over meg selv og hva jeg velger å bruke energi og oppmerksomhet på.