Herold

For ti år siden lå han flatt ut på sofaen, tappet for motivasjon, mål og mening. Den versjonen av Haakon Brekstad Bergsli (40) skulle sett seg selv nå.

Mobilen er ubarmhjertig stille. Ingen meldinger. Ingen oppdateringer fra sykehuset. «Du må komme», var beskjeden fra storebroren.

Haakon Bergsli sitter på et fly fra Bodø til Trondheim og vet ikke om han rekker det. Selv om telefonen er i flymodus, klarer han ikke å riste av seg forventningen om at den kan pipe.

Han er knust. Pappa, Harald, er hasteinnlagt på St. Olavs hospital. Han er ut og inn av koma etter et hjerteinfarkt, og de vet ikke hvor lenge han har igjen.

Da Bergsli tidligere på dagen boardet flyet fra Bodø lufthavn, la han merke til at også Bjørn Eidsvåg gikk om bord. Da flyvertinnen, under en mellomlanding, over høyttaleranlegget etterlyser en navngitt person – la oss kalle ham Jonas – ljomer det høyt og lystig fra Eidsvåg bakover i flyet: «Er du her, Jonas?!» Hele flyet stemmer i og messer: «Jonas! Jonas! Jonas!»

Haakon Brekstad Bergsli

FRA: Kristiansund/Averøy

ALDER: 40

AKTUELL: Spesialist i Sjøforsvaret. Kom nylig hjem fra Wiesbaden i Tyskland, hvor han har bidratt til Nato Security Assistance and Training for Ukraine (NSATU).

Bergsli begynner å le. Han er fortvilet, stresset og lei seg, men klarer likevel å lete fram latteren. Dette, tenker han, er i pappas ånd.

– Selv når det var tårer og stress, var det alltid plass for humor og glimt i øyet, sier Bergsli. Da han kommer til St. Olavs, lever faren fortsatt.

Sønnen forteller pappa om hendelsen på flyet og håper at han får den med seg, selv om han ligger i koma. Noen uker senere dør faren. Bergsli rekker ikke fram.

– Men jeg fikk fortalt ham den historien, sier han i dag, to år senere.

Valget

Haakon Bergsli er spesialist, tidligere offiser, ansatt i Sjøforsvaret, stadig på utlån.

For ti år siden, i 2015, tok han nemlig et valg.

En kursendring som har gitt ham et liv hvor hvert eneste år skiller seg fra det neste. Såpass skylder han seg selv, mener Bergsli, å få mest mulig ut av livet når han først er her.

Første gang vi snakket med ham, i april 2025, tjenestegjorde han som stabsspesialist i Nato-kommandoen Nato Security Assistance and Training for Ukraine (NSATU), med tilholdssted i Wiesbaden i Tyskland.

Nå er han i Bergen, hvor han kurses, før han til neste år skal på en ettårig FN-deployering. Hvor kan han ikke si. Han har jobbet i Bodø, i Bergen, i Oslo og på Madla. Befalsutdanningen tok han på Christian Radich, og han har seilt verden rundt på fregatt. Han har vært analytiker i Irak og stabsbefal for Nato, på både land og sjø. Nå er det FN som står for tur.

Fritiden fylles også så mye og variert som mulig, smått og stort. Smått som å lese en bok, stort som å løpe et 10 km langt påskeløp i Bagdad i 45 grader med skuddsikker vest, løpe halvmaraton eller besøke flest mulig av verdens land. Han er oppe i 44.

– Det høres kanskje litt breialt ut, men det er aldri noe alternativ å gi seg.

Krigsseiler-bestefaren

Det begynte som sagt i 2015. Eller var det enda tidligere? Startet det allerede da Bergsli som seksåring observerte bestefar, tidligere krigsseiler Harald Bergsli sr., leve livet som eventyrer?

Bestefar, som forlot moderlandet for å se verden etter at krigen var over? Som seilte den samme ruten som Heyerdahls Kon Tiki, som dro til Japan og USA for å få mest mulig ut av livet?

Svaret er nok at det som skjedde i 2015, aldri ville skjedd om det ikke var for denne lille flammen tent av bestefar tidlig på 90-tallet.

Det var ikke gitt at livet hans skulle bli som dette: reise verden rundt, hele tiden nye beordringer, eventyr, mennesker, mål – dyp mening.

Da Bergsli hadde fullført befalsskolen i 2015, havnet han ofte på sofaen etter jobb. Han jobbet på rekruttskolen på Madla, trivdes i jobben, hadde gode venner og tett kontakt med familien sin. Men noe manglet.

Det ble for mange timer på sofaen foran Netflix. For mye hverdag. Han hadde ikke en plan, ingen tanker om hvor han ville med livet. Livet manglet krydder, og han kjedet seg.

Noe vekket en motivasjon i ham, og han bestemte seg: For hvert kommende år skulle han definere utfordringer for seg selv, mål han skulle oppnå for at året skulle bli godkjent. Han skulle lese flere bøker, reise mer, gjøre noe fysisk krevende, ta kurs og søke seg til spennende, nye oppgaver på jobb.

– Det som var til stor hjelp, er at jeg alltid har hatt et naturlig «mark i ræva»-syndrom.

Tekstmeldingen

Det var likevel én ting som sto i veien for ham. Han dagdrømte uten at han nødvendigvis fikk satt disse drømmene ut i live. Blant annet hadde han et ønske om å besøke Italia, men ville gjøre det under gitte omstendigheter.

Kanskje han skulle vente til han fikk seg en kjæreste han kunne reise med? Så brant katedralen Notre-Dame i Paris. «Det er typisk meg at Colosseum raser sammen før jeg rekker å få sett det», tenkte han.

Han satt i en trapp på nettopp Colosseum i Roma og nøt solnedgangen da han fikk en melding av en kollega om at han hadde fått en e-post han måtte lese.

I den sto det: «Kunne du tenke deg å jobbe på fregatt?»

Sjøbeinet

Bergsli vokste opp ved kysten og har alltid trivdes ved og på sjøen. Under oppveksten på nordmørskysten var han på sjøen hele tiden med jollen sin, en Terhi Micro Fun han delte med storebror.

Det var kanskje ikke så rart at han derfor ble skuffet da han ble sjøsyk på Christian Radich. Første gang han seilte ut av Oslofjorden med det ærverdige gamle skipet, kjente han et streif av bestefars tilstedeværelse.

Den gamle krigsseileren var nok milevis unna da barnebarnet tilbrakte de første ukene om bord med å kaste opp over rekka. Han ler.

– Jeg fant sjøbeinet mitt etter hvert, men det var noen røffe uker i starten.

Da han senere tilbrakte tre år på fregatten KNM Fridtjof Nansen, fikk han oppleve mer av verden. De seilte til isen på Nordpolen, patruljerte i Middelhavet, USA, England og til og med Geirangerfjorden.

I 2021 seilte de også Cooperative Deployment med det amerikanske hangarskipet Harry S. Truman, som en del av Carrier Strike Group.

– Det var selvfølgelig hardt arbeid og mange utfordringer underveis, men å oppleve verden fra sjøen var veldig gøy. Ikke minst var det veldig fint å jobbe med så flinke sjøfolk og profesjonelt mannskap. Kameratskapet, teamarbeidet og nivået av ferdigheter om bord er noe jeg fremdeles savner. Og jeg må spesielt belyse og hylle dyktigheten til våre vernepliktige.

Milepæler

10 år: Energi ut av ørene. Kjørte båt, syklet, sto på ski, bygde trehytter og sloss med søsken. Fin oppvekst på Averøya.

20 år: Avsluttet en fin førstegangstjeneste. Hadde noen år som grenader i påvente av inspirasjon til studieretning på universitetet. Deretter NTNU Dragvoll og utveksling i Australia med bachelor i sosiologi.

30 år: Konverterer til spesialistkorpset og får injeksjon av en dose spark i ræva om hvordan jeg vil leve livet mitt.

40 år: Gir og har ingen intensjon om å bremse opp ... ennå!

Han synes det er vanskelig å svare på hva han er god på. Han er spesialist av profesjon, men hvordan kan han samle ekspertisen sin i en enkel forklaring? Ikke er han elektriker og ikke skrur han på fly.

Han gir det et forsøk.

– Jeg er god på analyse, personell og å ha oversikt. Jeg er god til å jobbe systematisk.

Trengte avstand

Historien om hvordan bestefar hadde det som krigsseiler, har han selv måtte sette sammen av små drypp, anekdoter fra her og der. Bestefar selv delte aldri den hele og fulle opplevelsen sin med noen, så vidt Bergsli er klar over.

Det han vet, er at han overlevde flere torpederinger.

– Han fortalte bare dryppvis. Han faller veldig inn under kategorien krigsseilere som ble behandlet dårlig da de kom hjem. For en seksåring var det kult å kunne skryte av at bestefar har vært med i kung fu-filmer i Japan.

Bestemor hadde ofte vist fram bilder fra gamle avisutklipp.

– Som voksen har jeg skjønt at det han gjorde etter krigen, var å rømme.

Han trengte avstand. Det har barnebarnet full forståelse for.

– Her i Norge ble krigsseilerne stemplet som alkiser og fantefolk. Og det gjør bare at jeg respekterer det de har ofret for oss, enda mer.

Pappas ord

På kroppen har han flere sjømannstatoveringer. Han har andre også. Noen tilfeldige, andre som representerer ulike faser av livet hans. Sjømannstatoveringene er likevel noe eget.

– Det er strenge regler for hvordan sjømannstatoveringer kan oppnås. En svale kan du ta hvis du har seilt 5000 nautiske mil. Et anker hvis du har krysset Atlanterhavet. Før var det vanlig å ta en ny tatovering når du gikk i land. Bestefar hadde ingen.

Helgen før han skulle seile ut med fregatten på deployering i utlandet for første gang, kom begge foreldrene til Bergen for å ha en såkalt familiehelg som Forsvaret arrangerer.

Han hadde alltid et nært forhold til foreldrene, men tidligere hadde ikke Bergsli snakket så mye med dem om det han drev med på jobb. Da han fortalte foreldrene at han hadde fått jobb på fregatt, ble åpenheten rundt arbeidet hans en annen. Pappa hentet også fram ord han ikke brukte så ofte.

– Det var en av de første gangene han sa at han var stolt av meg og det jeg drev med, forteller Bergsli.

Han har et ritual. Hvert år, på datoen for farens død, minnes han pappa og lytter til låter av Bruce Springsteen, farens favorittartist.

– I år på den dagen var jeg i Tyskland, i fjor i Irak, og til neste år blir det mens jeg er et helt annet sted i verden, ler han.

Folk i fokus

Etter at han var ferdig med førstegangstjenesten, forlot Bergsli Forsvaret. Han var helt innstilt på å leve et sivilt liv. Han tok en bachelor i sosiologi ved NTNU, med en svipptur innom Sydney. Sosiologiutdanningen ligger fortsatt i bakgrunnen.

Han er interessert i hvordan grupper opererer, hva som motiverer og påvirker, og hvordan man blir som man blir.

– Jeg vet at det høres åpent og vagt ut, men uansett hva jeg gjør, om det er å være sanitetsbefal på fregatt eller sitte i en analytikerstilling i Irak, er det det at jeg får lov til å jobbe med så mye ulike og bra folk som gjør, at jeg liker det jeg gjør, sier han.

– Jeg liker å sette folk i fokus.

Noe av det han er aller mest stolt av å ha gjort, er jobben han bidro til i Tyskland for Nato.

Nato Security Assistance and Training for Ukraine er en militær kommando som blant annet koordinerer trening og bidrag til Ukrainas forsvar.

– Det er det viktigste oppdraget jeg har bidratt til i min karriere, sier Bergsli.

– Jeg var en veldig liten del av et veldig stort maskineri, men det at jeg var der og bidro for Ukraina, om det så bare var den minste millimeter, synes jeg det er verdt å gjøre. Det er en av de viktigste kampene vi kjemper nå.

Bagdad-effekten

Han var ikke akkurat noen Captain America. Bergsli ler rett etter denne beskrivelsen av seg selv som 18-åring. Han snakker om førstegangstjenesten som vaktsoldat i Akershus kommandantskap.

I sitt livs form var han ikke da han for første gang møtte Forsvaret på nært hold. Det er noe annet enn nå. Selv mener han at han aldri har vært i bedre form, og trening har blitt en viktig del av livet hans.

Enn så lenge har det bare blitt halvmaratoner, blant annet løp han et i Tyskland tidligere i år. En drøm er å løpe et helmaraton.

– Jeg fikk et helt annet syn på trening og kosthold da jeg var i Bagdad. Vi fikk ikke lov til å forlate leiren, og når du er der hele tiden, i timevis, dagevis og månedsvis, finnes det ingen unnskyldning for ikke å trene, sier han.

– Jeg prøver også på å bli flinkere til å lage mat til meg selv. Ikke bare spise pasta hele tiden.

Noe har endret seg

«Jeg har lyst til å fortsette med det jeg gjør nå. Leve det livet som jeg lever. Jeg vil gire fra fjerde til femte, og jeg har ingen ambisjoner om å bremse opp riktig ennå.»

Dette sa han i april, men noe har endret seg siden sist.

– Etter neste års oppdrag må jeg kanskje prøve å roe meg litt, sier han i dag.

I år bikket han 40, og et ønske kan se ut til å ha tatt ham igjen. Ønsket om familie og barn.

– Hvis jeg skal få til noe sånt, bør jeg ikke vente for lenge, sier han.

– Lar det livet du lever, seg kombinere med samboer og barn?

– Ja … Han drar på det.

– Hvis du finner noen som aksepterer at det er sånn det er, eller noen som eventuelt kan være med. Jeg må finne noen som har tålmodighet, sier Bergsli.

Enn så lenge er han onkel og klatrestativ for niesene og nevøene sine.

– Savner du noen gang hjem når du er ute og reiser?

– Jeg savner familie og venner, men jeg savner aldri konseptet «hverdagen» hjemme.

Han kommer på én ting til som han savner.

– Mammas Kvæfjordkake.

De gangene han ikke er ute og reiser, men hjemme i Norge med for mye fritid, blir han rastløs. Da kan han føle at han mister tempoet litt.

– Og det er vel oppskriften på å brenne lyset i begge ender.

Han prøver å ha en balanse slik at det ikke skjer.

– Selv om du har et høyt tempo, må du finne roen i andre ting. Du må være med familie og venner, spise den Kvæfjordkaken … Du kan ikke bare springe fra flyplass til flyplass, oppdrag til oppdrag, sier han.

– Det er noe min far også hadde som leveregel, og det prøver jeg å ha med meg.

Ro

Selv en mann som lever av å gire opp, trenger ro. Bergsli finner den når han kjører motorsykkel. På et eller annet tidspunkt mens han var på sjøen, fikk han lyst til å ta motorsykkellappen. Neste gang han gikk i land, tok han et intensivkurs og kjøpte seg sykkel med én gang lappen var i boks.

– Du vet de gangene du bare puster ut? Det gjør jeg når jeg kjører motorsykkel.

Nå skal han ta lettlastebillappen. Han må ha den før han skal ut igjen. Dette har han litt lyst til å fortelle, for faren hans var nemlig lastebilsjåfør, og det er derfor noen signifikante lag under stoltheten hans.

Da han ringte broren og sa at han hadde noe å fortelle, svarte broren: «Skal du bli pappa?» «Nei», svarte Bergsli stolt, «det er større enn det. Jeg skal ta lettlastebillappen».

Alle har forskjellige grunner til å jobbe i Forsvaret, påpeker Bergsli. For hans del finnes det flere. Han ønsker å bidra til landet sitt.

– Og for meg blir dette en vinn-vinn-situasjon. Forsvaret får en erfaren ansatt, begynner Haakon Brekstad Bergsli.

– Og jeg får opplevelser som ikke alle andre får.

les flere protretter