Herold

I årevis sa Aleksander ingenting. Om angsten, frykten og kroppen som sviktet.

Det er tidlig formiddag i oktober. Stillheten er tung.

Aleksander Holtan har akkurat åpnet brevet fra Nav, i troen på at pengene skulle komme som en selvfølge.

Ordene «søknad avslått» slår ham som en knyttneve i magen.

Han setter seg i bilen.

Uten en plan for resten av dagen kjører han av gårde. Veien er tom. Han ender på et øde sted. Ingen biler. Ingen mennesker.

«Er det nå det skjer? Er det nå jeg ikke skal leve lenger?»

Rundt 700.000 mennesker mellom 20 og 66 år står helt utenfor arbeidsliv- og utdanning i Norge. Det er én av fem i yrkesaktiv alder.

Ifølge Nav og SSB skyldes omtrent én av fire tilfeller psykiske helseplager.

Aleksander var én av dem. Han var 16 år da han kom inn i Nav-systemet. Siden han var liten har han levd med alvorlig angst og depresjon. Så rusproblemer. I flere år levde han isolert. I dag er han 33 år.

Ifølge tall fra Nav sto 114.000 unge voksne utenfor arbeidsliv og utdanning i 2024. Det er omtrent én av seks mellom 20 og 29 år.

Av unge voksne som står utenfor arbeid og utdanning, mottar rundt halvparten en ytelse.

Den andre halvparten får ikke noe fra Nav.

Han var fire år første gang kroppen sa tydelig ifra. Moren leverte ham i barnehagen som alle andre dager.

Men hos Aleksander vokste ubehaget i magen. Alt var som før, men likevel helt annerledes.

Han la seg på gulvet og begynte å sprelle helt til han kastet opp. Det skjedde flere ganger. Til slutt måtte moren ta ham ut av barnehagen.

Dette ble tatt opp med daværende fastlege, men på 90-tallet virketkunnskapen om psykisk helse begrenset.

«Allergi», sa legen.

Det var enklere å forklare det med mat enn med frykt, opplever Aleksander i ettertid.

I dag viser Nav-tall og forsknings­rapporter at sykefraværet i Norge øker mer enn i nabolandene, og at psykiske plager er en avde største driverne.

Psykiske lidelser var koblet til 26 prosent av alt sykefraværet i tredje kvartal 2025, opplyser Nina Tuv, kommunikasjonsrådgiver i Nav, til VG.

Tallet har økt betraktelig de siste årene.

I seksårsdagen nektet Aleksander å slippe morens hånd i barnebursdagen.

Da han begynte på skolen i Tønsberg, fulgte uroen i magen med ham. Han stammet, slet sosialt og var redd i klasserommet – redd for å bli spurt, redd for å svare feil, redd for latteren.

Det føltes tryggere å holde igjen enn å prøve.

Aleksander snudde døgnet og holdt seg våken om natten, når verden sov og ingen kunne forvente noe av ham. Da skolevegringen var på sitt verste, kunne han fysisk holde øyenlokkene oppe med fingrene til de lukket seg av utmattelse.

Utad kunne det se ut som skulking. Men Aleksander var syk. Ingen visste det ennå.

Først i åttendeklasse ble han utredet hos PP-tjenesten. På kontoret ble han møtt av en PC-skjerm og en behandler som han følte ikke så ham for den han var.

– Jeg ble møtt, men ikke sett.

Beskjeden han fikk, ble en pådriver for mye av det som skulle komme:«Alvorlige lærevansker.»

«Jeg er dum», tenkte Aleksander.

Stemmen inni ham fortsatte:

«Hvorfor gidder du? Du lærer jo ikke.»

Han sluttet å gjøre lekser. Sluttet å prøve. Skammen la seg lag på lag.

Ti år senere skulle en nevropsykolog påvise at Aleksander aldri hadde hatt lærevansker. Han trengte bare trygghet.

Men Aleksander hadde kommet tidlig inn i Nav-systemet. Fra han var 16 til 19, mottok han lønnstilskudd, før han som 20-åring fikk innvilget arbeidsavklaringspenger. Denne ytelsen hadde han i fire år.

Etter ungdomsskolen begynte han å jobbe som dekkomlegger hos broren. Senere fulgte flere år med arbeidstrening, tiltak og kortvarige jobber, blant annet i arbeidsinkluderings­bedrifter.

Totalt hadde Aleksander åtte arbeidsgivere. Men på jobb var angsten konstant.

Han gjemte seg ofte på do, først i ti minutter, så tyve. Jo lenger han ble der inne, jo vanskeligere ble det å komme ut.

Kveldene før jobb var verst. Ofte satte han på alarmen flere ganger i timen for å hindre seg selv i å sovne – slik at det skulle gå «lengre tid» før morgendagen kom.

Om morgenen var energien brukt opp. Han presset seg ut av sengen, men kollapset ofte på vei mot soveromsdøren. Han kunne bli liggende på gulvet og gråte, helt utslitt. Til slutt måtte han sende melding om at han ikke kom på jobb.

For Aleksander kom skamfølelsen umiddelbart. Igjen følte han seg som en skulker.

Han klarte ikke gå til postkassen eller på butikken. I kassen skalv hendene så mye at han ikke klarte å sette kortet i terminalen, forteller han.

– Det var ekstremt skamfullt. Jeg følte meg veldig liten.

Det er en episode fra barndommen Aleksander aldri har snakket om.

Han er liten, ute i mørket. En voksen mann begynner å jage ham. Aleksander løper. Hjertet hamrer. Bena blir tunge. Han roper ikke – han klarer ikke.

Dette skjer flere ganger. Frykten tar over. Kroppen mister kontrollen. Han tisser på seg.

– Når du er så redd at kroppen bare slipper taket, da er du redd for livet, sier Aleksander lavt.

Etter dette ble han svært var for høye lyder og brå bevegelser. Kroppen reagerte før han rakk å forstå hvorfor.

Som 19-åring oppsøkte han hjelp for første gang.

I to og et halvt år gikk han i individualterapi. Diagnosen var angst og depresjon, men det ble ikke jobbet ordentlig med hva som lå under, opplevde Aleksander.

I ettertid ser han selv at han heller ikke var åpen nok.

Etter hvert ble han skrevet ut, startet i ny jobb og holdt ut i én måned før det kom et kraftig tilbakeslag.

I flere måneder ble Aleksander stående uten behandling.

– Det var da det virkelig raste.

I denne perioden begynte rusproblemene å utvikle seg. Først alkohol, mye og fort. Etter hvert også kokain og amfetamin.

Rusen ble en måte å døyve angsten på, en slags selvmedisinering. Etter noen måneder tok Aleksander en overdose, en blanding av alkohol og GHB, men ble reddet av en kamerat som fant ham livløs.

I 2018 ble regelverket for arbeidsavklaringspenger strammet inn. Da Aleksander søkte på nytt, fikk han nei.

I avslaget, som VG har sett, skriver Nav at det ikke er dokumentert medisinske grunner for at Aleksander ikke kan være i jobb – og at arbeidsevnen hans ikke er nedsatt minst 50 prosent.

– Jeg følte meg ikke trodd, det var det verste, sier han i dag.

VG har vært i kontakt med Nav om Aleksanders opplevelser. Han har opphevet taushetsplikten, og seniorrådgiver Kristin Fredriksen i Nav bekrefter avslaget.Etter å ha anket saken, fikk Aleksander medhold i klagen (etter oppdatert medisinsk informasjon) og ble innvilget AAP i februar 2019.

Men før han nådde frem med anken, sto han i et halvt år uten ytelse og måtte søke økonomisk sosialhjelp fra måned til måned. Nye skjemaer og ny dokumentasjon – i en tidder han knapt klarte å stå opp av sengen.

– Ikke alle har tid til å vente. For noen kan ventetiden være forskjellen på liv og død, sier Aleksander.

Han var 25 år gammel.

– Det var ikke mye som skulle til for å vippe meg helt over.

Så kom oktoberdagen da han satte seg i bilen og kjørte til det øde stedet.

I nesten to år hadde han daglig hatt selvmordstanker. Og nå var det ingen som kunne komme å redde ham.

Det som stoppet Aleksander, var et bilde som plutselig dukket opp i hodet: Hans egen begravelse. Moren. Broren. Venner hjemmefra. De satt der i sorg.

Først da forsto Aleksander alvoret, minnes han. Så sa han høyt i bilen:

«Nå har jeg en jobb å gjøre.»

– Min egen empati reddet livet mitt, sier Aleksander (33) i dag.

Fra øyeblikket i bilen ble det klart for ham at veien tilbake ikke bare handlet om hjelp utenfra. Han innså at han ikke bare kunne sitte og vente på hjelp, men måtte ta ansvar for eget liv og fremtid.

– Det handler kanskje om 20 prosent støtte og 80 prosent egeninnsats. Det siste er den delen vi snakker minst om.

Kort tid etter tok han på nytt kontakt med hjelpeapparatet – og denne gangen kom han inn på et behandlingssted som føltes riktig. Aleksander opplevde endelig å bli sett og tatt på alvor.

For første gang under intervjuet begynner Aleksander å smile.

Gruppeterapi ble anbefalt. Det var krevende, men nødvendig. Han som hele livet hadde gått med høye skuldre, turte nå å ta mer plass. Over tid lærte han å si det han mener og være mer åpen om hvem han egentlig er.

Han lærte seg å strukturere hverdagen. Legge seg kl. 21, stå opp kl. 05 hver dag. Trene. Han startet på skole. Dagene fikk innhold.

Marit Hermansen, avdelingsdirektør for arbeid og helse i Nav, skriver til VG at hun kjenner igjen behovet for både egen innsats og støtte fra velferdsstaten. Samtidig erkjenner hun at hjelpeapparatet kan være vanskelig å navigere i, og heller ikke alltid samhandler så godt. Ifølge Hermansen har Nav og helsetjenesten behov for å lære av erfaringer som Aleksanders.

– Det er flott å høre at det har gått bra for Aleksander. Vi har alle et ansvar for å ta grep i eget liv. Men noen av oss har også behov for hjelp og støtte fra velferdsstaten. Vi trenger å lære av erfaringer slik Alexander bidrar til, for å forstå hvordan vi i Nav og helsetjenesten bedre kan samarbeide og innrette våre tjenester. Samtidig er han en viktig stemme for å vise andre i samme situasjon at det er lys i tunnelen, sier Hermansen.

I dag bruker Aleksander historien sin aktivt.

Han holder foredrag for skoleelever og arbeidsinkluderingsbedrifter. Forteller om angsten sin, det å leve i en kropp som hele tiden er i beredskap – og om hvordan det føles å stå alene i lange ventekøer for hjelp.

– Jeg manglet en stemme da jeg trengte det mest, sier Aleksander.

– Nå vil jeg være den stemmen for andre.

Vil du lese mer om helse og trening? VGs magasin Helse består av 100 sider om kroppen, formen og hodet – og kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)