Herold

Tobarnsmoren skulle bare ta smertestillende for å dempe feberen. Det ble starten på et sjuårig smertehelvete, som endte med at hun mistet synet.

Tradisjonelt sett kan mennesker sies å ha fem sanser: Syn, hørsel, lukt, smak og følesans. Noen mener også at de har en form for sjette sans. Uansett så er sansene våre viktige for oss, da de hjelper oss å navigere omgivelsene våre.

Det er imidlertid ikke uvanlig at noen av disse svekkes, for eksempel med alderen. Hos noen forsvinner de helt, og hos andre har de aldri vært der.

I lørdagens «Tabu»-episode blir seerne kjent med fire mennesker som har opplevd å miste synet, deriblant 57 år gamle Mette Havnaas. Hun kan likevel fortelle en litt annen historie enn det folk kanskje hadde sett for seg.

Hun har nemlig, av fri vilje, fjernet synet.

Det skjedde etter at Mette i 1996 kjente på influensalignende symptomer. Hun hadde feber og det verket i kroppen. Da hun skulle legge seg tok hun to Ibumetin, som kan sammenlignes med Ibux.

- Det var bare for å få sove. Jeg ville dempe feberen litt.

Det samme gjorde hun dagen etter. Fire reseptfrie, smertestillende tabletter. Det var alt som skulle til.

Konsekvensen ble sju år med smertehelvete.

- Så brannskadd ut

«Les pakningsvedlegget før bruk». Det står på det meste av legemidler, også på Ibumentin. I pakningsvedlegget oppgis det mulige bivirkninger ved bruk av legemiddelet, fordelt i grupper som vanlige, mindre vanlige, sjeldne og svært sjeldne bivirkninger. Blant svært sjeldne finner man Stevens-Johnsons syndrom.

- Jeg så brannskadd ut. Det boblet i huden, jeg ble veldig hoven, mistet negler, munnen var bare åpne sår, og slimhinnene var helt ødelagt så øynene hadde masse kutt. Jeg kunne ikke spise, jeg kunne ingenting. Så jeg ble lagt inn på sykehus, og lå der i 14 dager, forteller Mette til Dagbladet.

Da hun ble skrevet ut hadde hun mistet tåreproduksjonen i øynene. Det betyr at øynene ikke lenger lager nok fukt til å beskytte og smøre hornhinnen. Det gir sterke smerter, kronisk betennelse, sår på hornhinnen og lysømfintlighet.

- Jeg lå mye på mørke rom og hadde kraftige smerter.

Mette beskriver smertene som å få sveiseblink.

- Hvis du får hornhinnebetennelse, eller sår på hornhinna, så vil øyet automatisk produsere veldig mye tårer for å prøve å lindre. Men hos meg, som ikke har noen tårer, så blir det bare fryktelig vondt. Det kan beskrives som å ha masse nåler i øyet.

- På den tida var jeg ordentlig dårlig, mye på sykehus og veldig isolert. I perioder var jeg bare oppe et par timer for å si hei til barna da de spiste middag, minnes 57-åringen.

Fjernet øyet

Mette beskriver de kommende åra som lange. Hun var med i mange forsøk, ble operert flere ganger - også i Tyskland, men ingenting funket mot smertene.

Etter hvert dukket tanken om å få fjerne øyet opp. Det var nemlig det venstre som var verst.

- Jeg hadde prøvd alt, og til slutt sa legene mer eller mindre rett ut at det ikke fantes noen behandling for meg per da. Så til slutt - etter å ha mast i tre-fire år - fikk jeg tillatelse til å fjerne øyet. Da var jeg helt sikker. Det var ingen tvil. Det var bare: «Nå skal det skje. Nå må dere gjøre det».

Det var i 2000, fire år etter hun ble syk. Det tok imidlertid ikke lang tid før smertene flyttet seg over til det høyre øyet, så i 2003 «forsvant» det også. Hun fikk lagt en slimhinne over øyet, og dermed var synet borte.

- Den dagen husker jeg som helt fantastisk. Jeg var endelig smertefri, og jeg fikk tilbake livskvaliteten min. Jeg hadde to små barn hjemme som jeg endelig kunne være en frisk og oppegående mor for.

Mette har to sønner, en født i 91 og en i 97. Yngstesønnen hadde altså ikke opplevd at moren var frisk før den dagen i 2003.

Hjemme i familien hadde de nemlig snakket om det alternativet en stund, og Mette forteller at hennes nærmeste hadde full forståelse for ønsket hennes. På sykehuset var det mer delte meninger.

- Jeg forstår at de vil prøve, forske og redde det de kan. Det ligger i rollen deres. Men man må også se helheten. Det sitter et menneske der med et øye som ikke fungerer, og det er faktisk ikke verdens undergang å bli blind.

- Jeg hadde noen lange diskusjoner der inne. En av legene sa til slutt at han kom til å huske meg den dagen han satte fra seg treskoa, forteller Mette lattermildt.

- Har aldri angret

Tobarnsmoren er overbevist om at familien kom styrket ut av at hun mistet synet, og forteller at barna egentlig aldri har hatt noen reaksjon på det.

- De var veldig påpasselige i starten da jeg kom hjem, men det tok ikke lang tid før det var: «Mamma, hvor har fotballskoene blitt av?», sier hun og ler.

Nå er det godt over 20 år siden livet hennes ble forandret for alltid, og hun står fortsatt hardnakket fast ved at hun tok riktig avgjørelse.

- Jeg har aldri angret. Det er ting jeg savner, som å se barna og barnebarna. Barna til broren min har jeg aldri sett. Samtidig veier det så tungt å være frisk og ha et liv uten smerter.

- Å være blind innebærer for meg at jeg ikke kan kjøre bil, men utover det så gjør jeg stort sett det samme som før. Det som kanskje har overrasket meg mest, er hvor mange som tror at man kan gjøre veldig lite som blind. Jeg sitter igjen med en helt motsatt følelse - at det er utrolig mye jeg kan gjøre.

Noe av det Mette har funnet interesse i etter hun mistet synet, er for eksempel golf. Her kan hun skilte med medaljer i både EM og VM.

- Det var min yngste sønn som begynte å spille golf med mannen min. Men han flyttet til Stavanger, så etter et par år spurte han om ikke jeg kunne bli med å prøve.

Mette tok noen kurs, og brått var hun i gang.

- Folk spør ofte om golf er gøy når man ikke ser hvor ballen havner. Men for meg handler det om følelsen av å treffe godt. Og det er en sport der jeg kan konkurrere med funksjonsfriske og mot alle handicap, noe jeg synes er fint.

- Jeg er helt avhengig av ledsager, da. At mannen min stiller meg opp i riktig retning, hjelper med kølla og sikrer at grepet er riktig. Uten ledsager hadde jeg aldri funnet ballen, fleiper hun.

Under innspillingen av «Tabu» deltok Mette i Para-EM, og sikret seg nok en bragd.

- Jeg fikk bronse - Norges første kvinnelige medalje i Para-EM!

- Jeg har også spilt VM i Canada i IBGA i fjor sommer, og da fikk jeg sølv i min klasse. Det gikk over all forventning.

Nå ligger hun i hardtrening for å komme seg med på landslaget til lag-VM i Italia i juli, og om alt går som det skal, kan forhåpentligvis medaljesamlingen utvides til sommeren.