Demokratiet vårt tåler løgn. Den virkelige faren er permanent mistro. Og når alt kan være falskt, blir også det ekte mistenkelig.

Hva er tillit når alt kan være KI?

Tror du fortsatt på det du ser, eller har du blitt lurt av en video som så helt ekte ut, men var laget med kunstig intelligens? Mange av oss har nå fått seg en vekker. Bilder, som allerede kunne si mer enn tusen ord, kan si akkurat det du vil. Vil du bytte bakgrunn, fjerne et menneske, legge til en president? Ferdigheter som før var forbeholdt et fåtall, er nå gratis og allment tilgjengelig. Vi møter såkalt deepfake, eller dypfalsk, video og bilder i alle kanaler.

Samtidig er verden blitt skumlere. Høyrepopulistiske partier i Ungarn, Frankrike, Italia og Belgia har karikert og undergravd motstandere med dypfalske virkemidler, ifølge blant andre The Guardian. En falsk Zelenskyj ba ukrainske soldater overgi seg. Donald Trump publiserer bilder og video som underbygger egne slagord, løsrevet fra virkeligheten.

Norge er – som på de fleste felt – mindre skremmende. Før valget ble alle stortingspartiene enige om ikke å produsere eller spre dypfalsk innhold, heller ikke som humor eller satire. Enkelteksempler ble delt av andre aktører, men i lite omfang.

Da problemet nådde dagsorden i 2024 slo Stortingets utredningsseksjon fast det åpenbare: Selv med ny fancy teknologi kan man ikke ærekrenke, krenke privatlivets fred, bryte opphavsretten, svindle, bedra eller utgi seg for å være offentlig tjenestemann. Likevel skjer det. Ifølge Politiet gir KI nye, mer sofistikerte bedragerimetoder.

For Norges lover er dessverre nettopp norske.

Vi eier hverken problemet eller verktøyene som kan begrense KI-svindel.

Det gjør Facebook-eier Meta, nylig anmeldt av Johan Golden. En intern håndbok, som Reuters har fått tilgang til, viser at verifiseringsplikt for annonsører kunne redusert svindel betraktelig. Tiltaket ble droppet fordi det kunne koste opptil ti prosent av selskapets inntekter, ifølge NRKs utregning. Samtidig er fagmiljøer som jobber med desinformasjon enige: systemene som sprer innhold, er et større problem enn selve innholdet.

Løgner og villedende informasjon vil alltid finnes, uansett teknologi. Og det er like umulig å merke alt som er laget med KI, som det var å merke all propaganda under den kalde krigen.

Det nye er omfanget: en flom av KI-skapt, virkelighetsnært innhold – og det som skjer med oss når vi ikke kan tro på det vi ser og stole på det vi hører.

Vi ser det hver dag, snakker om det i lunsjen, minner hverandre på at «alt kan være KI» og «alt kan være falskt». Faren er at bevisstheten glir over i permanent tvil. For når alt kan være falskt, blir også det ekte mistenkelig.

Og blir vi et folk som skuler på hverandre, har de slemme vunnet.

Motstandsdyktigheten i befolkningen, kjent fra nyttårstaler og strategier, handler om dette: Evnen til å leve skeptisk uten å gli over i mistro. Vi må skaffe oss nye verktøy for å avkode verdenen vi nå har fått, der KI lager og sprer innhold, og informasjonssystemet vårt kneler.

Svindlerne har fått nye verktøy og en større, mer effektiv lekeplass. Det må vi forstå – med is i magen og paranoia på avstand. Vi må vite hva, og enda viktigere, hvem vi kan stole på. I dette informasjonskaoset er avsender det eneste godkjentstempelet som fungerer.

Før sosiale medier fantes et verifiseringsledd mellom informasjonen som eksisterte og informasjonen som ble kringkastet: journalistikk. Nye plattformer inviterte viktige nye stemmer inn i samfunnsdebatten, men ga også viral spredning av feilinformasjon. I enkelte kroker av internett virker det nå som om Trump-strateg Steve Bannon fikk hele verden med seg på å «flood the zone with shit».

Kanskje lever vi i en historisk overgangsperiode mellom informasjonssystemer som faktisk virker.

I mellomtiden må hver enkelt ta ansvar for faktasjekk og verifisering. Noen ganger må vi gjøre det selv, som når en nær slektning ringer gråtende fra Syden, men noe skurrer.

I de fleste andre tilfeller kan vi lene oss på fagfolk. Mens forskere og historikere bygger langsiktige kunnskapsbaserte rammer for samfunnet, driver journalister hverdagsverifisering. De snakker med kildene, sjekker regnskap og motstridende opplysninger for å komme nærmest mulig sannheten.

Journalister vil selvsagt også gjøre feil, også med KI. Da må vi høre fra oss, utfordre og kritisere, særlig hvis de svikter sitt eget samfunnsoppdrag. Men uansett hvor uenig du er, trenger vi dette systemet for skalerbar tillit – nettopp fordi det består av feilbarlige mennesker som kan holdes ansvarlige.

For hva er tillit når alt kan være KI? Noe som kun finnes mellom mennesker og ingen algoritme kan kopiere.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.