Herold

Debatten om Gjøra oppvekstsenter er vanskelig og sår. Det er jeg fullt klar over. Skole handler ikke bare om undervisning, men om identitet, tilhørighet og lokalsamfunn. Derfor føles det for mange nesten feil å si høyt at man mener en nedleggelse kan være riktig. Likevel ønsker jeg å dele et perspektiv som også fortjener plass – barnets.Mine tanker bygger på egen erfaring. I 2002 flyttet jeg til Ålvundfjorden og begynte i 3. klasse. Jeg kom flyttende fra en større skole i Rogaland, der vi var 56 elever på trinnet, delt inn i A- og B-klasse. Overgangen til et langt mindre skolemiljø opplevdes som svært krevende for meg. Selv om Ålvundfjord skule den gangen hadde rundt 50 elever totalt, kjentes det sosiale miljøet sårbart og begrenset.Det er viktig for meg å understreke at Ålvundfjord skule var – og er – en flott skole, med dyktige og omsorgsfulle lærere. Dette handler ikke om kvaliteten på de ansatte eller innsatsen som legges ned. Det handler om størrelsen på miljøet, og hvor sårbart det kan bli når barnegruppene er små.For noen barn fungerer små skoler veldig godt. De finner raskt sin plass og trives. Men for andre kan det bli vanskelig. Når det er få barn, er det også få relasjoner å velge mellom. Finner du ikke helt tonen med dem som er der, finnes det ofte ingen alternativer. For den sårbare eleven – den som leter etter å høre til, etter å føle seg sett og forstått – kan dette bli en stille og ensom kamp.Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha kjent på dette. Følelsen av å stå litt utenfor, aldri helt finne plassen sin, aldri kjenne at man passer inn. Slike erfaringer setter spor. Barndommen er ikke noe man kan ta igjen senere, og de sosiale erfaringene man ikke fikk, kan være vanskelige å hente inn som voksen.Derfor mener jeg at denne diskusjonen må handle om mer enn bygg og tradisjoner. Den må handle om barna – også dem som ikke finner sin plass i det aller minste miljøet. Barna våre fortjener et skolemiljø som gir rom for mangfold, vennskap, utvikling og tilhørighet. For noen betyr det et større fellesskap enn det et svært lite oppvekstsenter kan tilby.Å si dette er ikke å snakke ned noen skole eller noe lokalsamfunn. Det er å løfte fram et barns perspektiv – og et ønske om at alle barn skal få de beste mulighetene til å finne sin plass i verden.