Herold

Kulturarven svinner når den blir sløv og bakoverskuende.

Endelig, diskusjon om kulturarven er tilbake i Norge! Allerede er Lothe sitt prosjekt vellykket; det har skapt en interesse som ikke var der, en diskusjon som ellers hadde uteblitt. Jeg ønsker derfor å motgå John Larholt sitt innlegg.

Arkitektonisk camping-harmoni?

*Kritikken *til Larholt møter seg selv i døra; han kritiserer «selektiv romanisering av fortiden», men behandler selv kulturuttrykket som noe som skal behandles med respekt for fortiden; altså det kan ikke være noe levende.

Kirker har alltid vært blikkfang. De er ment til å stilles ut, imponere og true. Historisk har kirker vært arnesteder for opprør, for slagsmål og politiske spill. De har vært symboler på makt, men i dag symboler på prakt. Skal dette være hogd i stein?

Problemet er at i møte med tidens svingninger, så vil passiviteten gjøre kulturuttrykket gammelt og utilgjengelig. Er stavkirkene tjent med å være relikvier? Eller burde de være levende symboler? Må vi lese Ibsen med 1907-standard? Burde regjeringskvartalet se ut som Stortinget? Burde kongen tituleres med «av Guds nåde»?

Hadde Lothe kjøpt en gammel stavkirke og flyttet den til campingplassen, så hadde jeg vært enig med kritikken. Men dette er en nybygging. Spørsmålet blir; hvilken skade gjør det? Forflater det kulturarven? Eller skaper det undring, hvilket er hundre ganger bedre enn forglemmelse.

I så fall så har vi langt større problemer i dette landet enn at noen bygger en replika. Mye av markeringen av kultur er noe som er bygget etterpå: Statuen av Christian IV i Oslo ble oppført i 1880, 70 år etter dansketiden og 200 år etter kongens død. Mange av praktbyggene i Europa er i klassisk etter inspirasjon fra antikken, men ble bygget på 1800-tallet. Sagaene ble gjennoppdaget på 1800-tallet

La oss si det slik; jeg vil heller ha en kultur der vi overfladisk hyller kulturarven, enn en kultur arven blir passiv og forglemt. Norge bør være en lekeplass, ikke et museum.