Herold

Volden i Iran kan nå et nivå vi ikke har sett på flere tiår.

I helgen kom meldingen om at så mange som 30.000 kan være henrettet i løpet av få dager i Iran.

Slike tall er notorisk vanskelig å verifisere, spesielt når nettet er nede.

Likevel kan vi si en del om hva som er iranske myndigheters måte å operere på.

Alt Amnesty har lært om Iran gjennom flere tiår, tilsier at landet nå står i en særlig farlig fase.

Tegnene er velkjente. Tallene er alarmerende.

Og erfaringene fra tidligere opptøyer peker i samme retning: Når iranske myndigheter føler seg truet, svarer de med massiv og dødelig vold.

Ifølge Amnesty International er risikoen nå høy for at denne volden kan nå et nivå vi ikke har sett på flere tiår.

Iran har opplevd gjentatte landsomfattende opprør de siste 25 årene.

I studentprotestene i 1999 ble demonstrasjoner slått ned med massearrestasjoner og tortur.

I 2009, etter presidentvalget, ble hundrevis drept og tusenvis fengslet i det som ble kjent som Den grønne bevegelsen.

I 2017–2018 ble minst 25 mennesker drept under økonomisk motiverte protester.

I november 2019 var voldsnivået langt høyere: Amnesty har dokumentert at minst 304 mennesker ble drept av sikkerhetsstyrker i løpet av få dager, mens andre anslag peker mot over 1000 drepte.

Hver gang har mønsteret vært det samme: dødelig makt, massearrestasjoner, tortur og full straffrihet.

Protestene i 2022 representerte et nytt vendepunkt.

Amnesty dokumenterte at flere hundre mennesker, inkludert barn, ble drept i løpet av noen måneder.

Titusener ble arrestert.

Mange ble utsatt for grov tortur, seksuell vold og tvungne tilståelser.

Minst tolv demonstranter ble henrettet etter dypt urettferdige rettsprosesser.

Igjen ble internett stengt eller kraftig begrenset, ofte regionalt og målrettet, for å hindre dokumentasjon og koordinering.

Likevel overlevde regimet.

Ingen sikkerhetsstyrker ble stilt til ansvar.

For Amnesty er dette det avgjørende læringspunktet: ekstrem vold fungerte politisk, juridisk og internasjonalt.

Det er på denne bakgrunnen Amnesty nå uttrykker dyp frykt på tre sammenvevde områder.

For det første fryktes en videre eskalering av henrettelser som politisk kontrollmiddel.

Iran er allerede blant landene i verden med flest henrettelser per år.

Etter «Kvinne, liv, frihet»-protestene i 2022 har det årlige antall henrettelser i Iran skudd i været.

I de første ni månedene i 2025 ble over 1000 henrettet, mange etter rettsprosesser som bryter grunnleggende rettssikkerhetskrav.

Anklager som «fiendskap mot Gud» og «korrupsjon på jorden» brukes systematisk mot politiske motstandere.

For det andre fryktes tortur og rettsløshet som normaltilstand.

Amnesty har i årevis dokumentert systematisk bruk av slag, elektriske støt, isolasjon, seksuell vold og trusler mot familiemedlemmer.

Det avgjørende er at disse overgrepene ikke stoppes i domstolene.

Tilståelser fremtvunget under tortur brukes som bevis. Rettssakene er ofte lukkede og gjennomføres på minutter.

For det tredje fryktes en mer omfattende og forebyggende masseundertrykking, kombinert med total informasjonskontroll.

Amnesty har dokumentert at internettstengninger brukes strategisk ved uro. I 2019 ble nettet i praksis slått av nasjonalt.

I 2022 ble stengningene mer målrettede og teknisk sofistikerte.

Resultatet er det samme: Det blir umulig å fastslå hvor mange som er drept, hvem som er arrestert, og hva som faktisk skjer.

Ser man disse erfaringene samlet – 1999, 2009, 2017, 2019 og 2022 – trer et tydelig bilde frem:

Terskelen for dødelig makt senkes. Og straffriheten består.

Derfor er Amnestys advarsel nå så alvorlig.

Ikke fordi Iran er i ferd med å bli et annet regime, men fordi regimet har perfeksjonert sine verktøy.

Når hundrevis tidligere er blitt drept på dager, når dødsstraff brukes politisk, og når internett kan slås av for å skjule overgrep, er det all grunn til å frykte at neste runde kan bli den mest brutale på flere tiår.

Les også