Herold

Forrige uke deltok jeg på Vixen Awards – med blandede følelser.

• Teksten ble først publisert av Fredriks Fornes på LinkedIn.

Jeg har lenge ment at for mange deltakere krasjer med mine verdier. Mennesker som misbruker makten sin og bidrar til et dårligere samfunn.

Etter to år som deltaker har jeg likevel innsett at bildet er mer nyansert. Det finnes så mange dyktige folk som bruker kanalene sine til å formidle kunnskap, folkehelse, bærekraft og andre viktige temaer.

Likevel er det ofte disse som får minst oppmerksomhet. Disse influenserne må forsvare jobben de gjør på grunn av et frynsete rykte – skapt av et mindretall og forsterket av en presse som konsekvent prioriterer sakene som gir mest klikk.

Alle som deltar på Vixen må over den røde løperen, hvor pressen velger hvem som er verdt å snakke med. Som journalist synes jeg det er trist å se hvor lavt nivå det er på journalistikken her.

Det virker som om pressen har gjort null research på hvem de nominerte er, bare huker tak i kjendisene de kjenner fra TV – og stiller spørsmål som:

• Hva koster det du har på deg?
• Har du fått deg kjæreste?
• Wow, for en kjole – kan du ta en spinn?

Intervjuer som bare bidrar til kjøpepress, kroppspress og ytterligere influenserforakt. Er det dette som er pressens rolle?

Samtidig går profiler som snakker om mangfold, psykisk og fysisk helse, bærekraft og livsmestring rett forbi uten å bli stoppet.

Maria E. Tørø, som da var finalist til «Årets forbilde» for arbeidet sitt med å snakke om Addisons sykdom, ble til og med i fjor bedt om å flytte seg. Journalistene visste ikke hvem hun var.

Det tok meg femten minutter å finne en rekke Vixen-deltakere pressen kunne intervjuet om alt fra psykisk helse og helsevesen til menneskerettigheter og inkludering. I stedet fikk vi saker om et armbånd til 150 000 kroner, et brudd og en ny kjæreste.

Se dette innlegget på Instagram Et innlegg delt av Fredrik Fornes (@fredrikfornes)

Dette er ikke kritikk av influenserne. De svarer på spørsmålene de får. Det er ikke deres ansvar å lage god journalistikk.

Problemet er at dekningen blir så mangelfull at den fremstår fordummende – og bare viser et glimt av hva influenserbransjen faktisk rommer.

Når Nettavisen gir spalteplass til en influenser som vil forby dialekter fordi «folk snakker bare sånn for oppmerksomhet», får saken mange delinger – samtidig som den bidrar til å diskreditere alle oss som forsøker å bruke plattformene våre til noe fornuftig.

Da Stavanger Aftenblad skrev at jeg var nominert til tre priser, lød kommentarene:

• «Burde finnes en vaksine mot influensere?»
• «Irriterer meg over hvor lite disse bidrar med av verdi til samfunnet.»

Og jeg skjønner det. Når publikum stort sett får servert overfladisk pjatt om den samme lille gjengen, blir influenserforakten et naturlig resultat. Og når Vixen reduseres til disse tåpelige nyhetssakene, er det ikke influenserne som fordummer samfunnsdebatten.

Spørsmålet er ikke om det finnes influensere som bidrar med verdi til samfunnet.

Spørsmålet er om pressen evner – og ønsker – å vise det.