Herold

Jeg skriver dette som fagperson, leder og pårørende – og en som har fulgt helsesektoren over lang tid, fra ulike sider. Jeg har jobbet som sykepleier i ambulansetjeneste, sengepost både på kirurgisk og medisinsk post jeg har hatt lederansvar, også på toppnivå, i spesialisthelsetjenesten på to ulike klinikker. Blant annet Pre hospitale tjenesten. Jeg har jobbet med pasientsikkerhetssystemer og forbedringsarbeid, omorganisering, effektivisering og utvikling av ulike systemer for blant annet å få et bedre og mer sømløst pasientforløp.

Det er nå snart 13 år siden jeg sluttet å jobbe ved sykehuset. Etter dette har jeg jobbet i to ulike kommuner, til sammen i seks år. Jeg har dermed erfaring både fra spesialisthelsetjenesten og fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og har sett hvordan ansvar, oppgaver og forventninger gradvis er flyttet mellom nivåene.

Den siste tiden har jeg opplevd helsesystemet fra en annen side: som pårørende til min 90 år gamle far.

Dette er ikke ment som kritikk av enkeltansatte eller avdelinger. Tvert imot møtte vi dyktige, omsorgsfulle og profesjonelle medarbeidere. Nettopp derfor er det nødvendig å rette blikket mot systemet de arbeider innenfor, og hvilke konsekvenser dette får for pasienter og pårørende.

Når alt er tilrettelagt – men marginene likevel er borte

Min far bor i en godt tilrettelagt leilighet for eldre, kjøpt for åtte år siden nettopp for å kunne bo trygt hjemme lengst mulig. Han klarer seg selv uten hjemmetjeneste og er kognitivt klar.

Dette er i tråd med samfunnets mål om selvstendighet og hjemmeboing.

Når et uhell først skjer – et fall – blir det imidlertid tydelig hvor små marginene er når man er gammel, selv når livet ellers fungerer godt.

Observasjoner fra akuttmottak og videre forløp

I akuttmottaket fungerte mye godt i starten, med rask mottakelse og diagnostikk. Deretter oppsto betydelig ventetid.

Pasienten ble liggende i flere timer på et hardt bårebrett i gangen på akuttmottaket, med smerter, og mangelfull ivaretakelse av grunnleggende behov som mat, drikke, varme og komfort. Dette var i på vente at en overlege skulle gi klarsignal på røntgenbildene for flytting fra båre til seng. Overlegen stod i operasjon.

Jeg spør meg selv; hvorfor har ikke sykehuset overleger i front ved akuttmottaket?? Mulig de har det, men på ulike fagfelt. Det vet jeg ingenting om, men det fungere dårlig med en lege i utdanning som ikke kan ta avgjørelser når de blir usikker (som er helt naturlig at de blir fordi de er under utdanning) og pasienten må vente på timevis for å få en avklaring. I verste fall så produserer en sykehjemspasienter allerede i akuttmottaket fordi en gammel pasient forfaller fort, spesielt når den blir liggende mange timer uten mat, store smerter og i kaldt trekk fra døra.

Først da jeg tydeliggjorde min bakgrunn som sykepleier og tidligere leder i helsetjenesten, begynte det å skje endringer i tempo og oppmerksomhet rundt situasjonen.

Dette ga meg en ubehagelig, men viktig refleksjon:Hvordan oppleves dette for pårørende som ikke har fagbakgrunn, ikke kjenner systemet – og ikke vet hvilke spørsmål de skal stille eller hvilke grenser de kan utfordre?

Et helsevesen som bygger på likeverdige tjenester, kan ikke være avhengig av pårørendes kompetanse, gjennomslagskraft eller trygghet i møte med systemet.

Ferdigbehandlet – men uten et sted å dra

I dag ligger min far ferdigbehandlet på sykehus. Ikke fordi han trenger videre spesialisthelsetjeneste, men fordi kommunen ikke har tilgjengelig kapasitet.

Korttidsplasser, rehabilitering og sykehjem er fulle. Ventelistene er lange, og pasientene mange – med svært ulike behov.

Dette er ikke unikt for én kommune. Det er et bilde som går igjen mange steder i landet.

Systemiske utfordringer som blir tydelige

Denne situasjonen synliggjør flere strukturelle utfordringer:

1. Akuttmottak og sykehus brukes som buffer for manglende kapasitet i kommunene.
2. Pasientflyt stopper opp av organisatoriske årsaker, ikke medisinske.
3. Ansatte kompenserer kontinuerlig for systemsvikt, med høyt tempo og stor belastning.
4. Rettigheter og oppfølging blir i praksis avhengig av pårørendes erfaring og gjennomslagskraft.

Dette siste punktet utfordrer grunnleggende prinsipper om likeverdige helsetjenester.

Én eldregruppe finnes ikke

Eldre er ingen ensartet gruppe. Personer med demens er en raskt voksende diagnosegruppe med helt andre behov enn eldre som er kognitivt klare, men fysisk skrøpelige.

Når kapasiteten er sprengt, presses disse gruppene inn i de samme løsningene. Det reiser alvorlige spørsmål om verdighet, kvalitet og riktig bruk av ressurser.

Reformtretthet uten forutsetninger

Over tid har det kommet reform på reform i helse- og omsorgssektoren. Fellesnevneren er at ansvar flyttes, mens forutsetningene ofte ikke følger med.

Kommunene forventes å ta mer ansvar, samtidig som:

• rekruttering av helsepersonell er krevende
• konkurransen om arbeidskraft øker
• boligtilbudene ikke bygges i takt med behovene

Selv der kommuner investerer i nye og moderne sykehjem, er bemanning ofte den største flaskehalsen.

Det finnes rom for å organisere arbeidet annerledes, men det krever vilje, ledelseskapasitet og systematisk forbedringsarbeid – ikke bare nye bygg eller nye planer.

Avsluttende refleksjon

Dette er ikke ment som en klage, men som et bidrag til nødvendig refleksjon på systemnivå.

Vi står foran en demografisk utvikling som vil forsterke disse utfordringene betydelig. Dersom vi ikke:

• planlegger mer helhetlig
• ser bolig, helse og omsorg i sammenheng
• gir kommuner reelle forutsetninger for oppgavene de får
• og organiserer tjenestene smartere

vil situasjoner som denne bli stadig vanligere.

Helsesektoren er full av kompetente og dedikerte mennesker. Utfordringen er ikke innsatsvilje, men strukturer og rammer som ikke er tilpasset virkeligheten – og som i praksis favoriserer de som kjenner systemet best.

Dette fortjener en åpen, ærlig og faglig forankret samtale – på alle nivå.