Herold

Hvordan ble fornorskningen gjennomført i kystfinnmark. Dette er blant annet godt dokumentert av Ola Graff. Jeg bruker mitt hjemsted Snefjord som omtalt av Ola Graff, men det var veldig likt for alle små kystsamfunn i Nord- Troms og Finnmark.

Skole tid: I 1897 var det to indre skolekretser: Snefjord og Lillefjord. Disse hadde nå fått en uke mer skoletid totalt 5 uker skole i året. I 1907 ble Snefjord krets delt i 3 avdelinger og fikk 12 ukers undervisning. I 1916 ble skoletiden utvidet til 14 uker i året. I årene 1927/28 var det 40 skoleuker.

Undervisningsspråk: I 1870 var det utarbeidet en Instruks for Lærerne «med al Flid» å arbeide for fornorskning. I 1880 kom en fornyet instruks, «med yderste Flid» skal det arbeides for å utbre det norske språk. Et viktig redskap i fornorskningen ble det såkalte Finnefondet. Lærerlønna var ikke så stor, men lærerne kunne søke om lønnstillegg for ett år om gangen fra dette fondet hvis de var lojale mot den nevnte instruksen. I Snefjord var det tidlig på 1900-tallet norskundervisning med samisk og kvensk som hjelpespråk.

Lærere: Peder Hans Matheussen var født i Måsøy kommune i 1845, han var lærer i Snefjord og i Lillefjord. Han snakket flytende samisk. Matheussen var nok som de fleste lærere, innstilt på å arbeide for fornorskningen. Han søkte i alle år om penger fra Finnefondet som var opprettet som ekstra lønn for norskundervisning. Det ble i alle søkandene opplyst om at Snefjord Indre krets var et vanskelig område for norsk undervisning. Så seint som i 1927/28 da lærer Gunnar Olsen søkte om støtte, bleible det kommentert at han arbeidet i et av de vanskeligste distriktene.

Overhøring: Barn som gikk på skole på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 måtte stille på Preste- og bispevisitaser hvor de ble overhørt (en slags muntlig eksamen). Dette fra 1872 – 1906 da Matheussen underviste. Det antas at han mente at undervisning i norsk ikke var det viktigste, men at det at barna lærte noe, om det var på norsk eller samisk var uvesentlig. Men det at barn måtte bo hos venner og kjente gjorde også noe med oppmøtet.

Internatet kommer: I 1908 ble det første internatet i kystdistriktene bygd i Snefjord, og Snefjord og Lillefjord krets ble slått sammen. Grunnen til at det første internatet ble bygget her er at: «Befolkningen er fattige, lappisk (samisk) og vannkyndige». Undervisning har var utelukkende på samisk. Det har i gjennomsnitt vært 50% oppmøte av barn på visitas da det ikke er mulig å få noen plass å bo under visitas. Når det ble bygd internat ville barna ha innkvartering og de ville ikke skulke skolen.

Med internattilværelsen fulgte en ny livsstil for ungene. Det å bli innkvarterte på internat ble ikke bare å lære de alminnelige skolefagene, men også å få en norsk oppdragelse. Vi hører direkte om det bl.a. i et brev som læreren Johan Matheussen skreiv til skoledirektøren i 1908 om (den norske) husholdersken som hadde mange besværligheter «både angående renhold av børn og deres opdragelse». Det syntes som en selvfølge at barna også skulle oppdras til å bli gode norske borgere.

Arbeid på internatskolen: Dette fikk min mor erfare. Hun gikk på internatskolen. Det hun husket best var at oppdragelsen til å bli gode norske borgere ikke alltid handlet om undervisning. Jenter på internatet ble tatt ut av undervisningen for å være på kjøkkenet for å hjelpe med grønnsak og potetskrelling, vask av kopper og kar, vask av lokalene, vask av klær også lærernes klær og sengetøy, jentene måtte også være i fjøset og melke. For guttene som ble tatt ut av undervisningen var det ut på sjøen og fiske, bære kull og ved samt annet litt tyngre arbeide. Så det var egentlig ikke full undervisning i den perioden som ble regnet som skoletid. Det var ikke lov å snakke samisk, de skulle snakke norsk. Hvis det ble oppdaget at de snakket samisk ble det straff. Straffen var skammekrok, slag med spanskrør over fingre eller utvist på gangen.

En kan bare tenke seg når små barn går over fjellet for å være på Internatet. Ikke alle klarte helt å tilpasse seg. Min mor sa at mange gråt mye, særlig på kveldene når det var sengetid. Etter krigen når det ble bygd nyt skoleinternat ble det bedre da det etter hvert ble ansatt kokk, vaktmester og annet personell til vask etc. Lite skolegang og mye arbeid var det min mor og far fortalt om. Fra tidligere tider var det vanskelig å få lærere til Finnmark. Det var også andre lokale forhold som gjorde det utfordrende.

Sjøsamisk motstand: Vi finner et annet tydelig uttrykk for en samisk kulturell selvbevissthet. Den 9. april 1906 sendte befolkningen i Snefjord et klageskriv rettet direkte til det norske Stortinget, hvor det ble klaget på statskirketvangen og på språktvangen. Skrivet er ført i pennen av John Wringsted og undertegnet av 36 personer. De skriver at "der i stortinget er ytring om, at det lappiske sprog ikke skal tilstedes i statens kirker og skoler, og at de statskirkelige, som paa lappisk sprog vil have skoler og Guds ords forkyndelse, skal selv betale sine lærere og ordets forkyndelse. Men disse ytringer indeholder et modstrev mod stortingets tidligere arbeide for religionsfrihed og oplysningens udvikling. Dernest er disse ytringer i modsætning af tidens krav og det erfaringen har vist". De mente at «Religionens frihed krænkes» og «Kristendommens oplysning forringes».

Det fantes altså en oppegående religiøs-, politisk- og kulturel opposisjon i Snefjord-området som viste til «tidens krav» og som uttrykte en klar samisk selvfølelse. Det er ikke utenkelig at dette har skremt myndighetene, slik at det ble en av grunnene til at nettopp Snefjord ble valgt først for internatutbygging. Klageskrivet ble referert i Stortinget og oversendt regjeringa. Men jeg kan ikke se at samene noen gang fikk svar, bortsett fra at kanskje svaret ble internatutbygging (skrevet av Ola Graff).

Når skoledirektøren skriver at befolkninga var «vankundig» synes det ut fra det vi har sett, at de langt fra var «vankundig», men at det heller handlet om at befolkninga var kulturelt og språklig svært sjølbevisst og motsatte seg fornorskninga, og at dette var problematisk for myndighetene. De indre skolekretsene i Måsøy synes å ha vært et av de sterkeste sjøsamiske områdene i hele Finnmark.

Nåtid: Så hopper jeg fram til vår generasjon, til barn av dem som gikk på internat. Internatet i Snefjord ble lagt ned i starten av 70 tallet, jeg (60 åring i dag) husker at vi spiste matpakken sammen med dem som bodde på internatet. Vi fikk servert kakao eller melk, og en spiseskje med tran var obligatorisk.

Man kan konkludere med at den norske stat har tredd norsk språk og væremåte over hode på hele Finnmarkskysten. For oss som kom til på 50 og 60 tallet var det bare norsk tale. Min mor pratet samisk med sin far og min farmor og mormor. Min far pratet samisk kun med reineierne som kom på sommeren. Det ble brukt som et språk som vi ikke forstod slik at de kunne prate om alt mulig som ikke angikk barn. Min bestefar lærte meg samiske ord og noen gang forsto jeg hva de pratet om. I ettertid har jeg gått på Samisk Videregående hvor jeg hadde samisk undervisning. Men jeg har tenkt at jeg er blitt fratatt et språk som jeg i voksen alder kunne ha brukt og vært stolt over.

Da jeg gikk på Samisk videregående skole på 80 tallet var jeg med på TV hvor jeg sa at jeg var samisk. Det ble litt røre av det. Mor og far fikk vel mest dritt, men jeg bodde ikke i fjorden så jeg merket ikke så mye til det. Jeg var bare stolt av at jeg var sjøsame. I dag er det mulig å få samisk undervisning digitalt, dette gjør det enklere for skoleelever å få samisk undervisning. Jeg håper flere unge i Troms og Finnmark bruker det fantastiske muligheten til å lære samisk.