- Er vi ikke lenger redde?
VĂ„penindustrien er i stand til Ăždeleggelser hinsides enhver fornuft.
Norge som «fredsnasjon» er en klisjé som ikke kan bli utfordret ofte nok.
Jo visst deles det ut fredspris og Norge har ivrig deltatt i fredsbevarende styrker pÄ mange fronter og forestÄtt fredsforhandlinger som ikke alltid har fÞrt til sÄ mye fred - Sri Lanka, Palestina, Kongo, Venezuela.
Samtidig er Norge ivrig medlem i verdens sterkeste militÊrallianse, NATO, og en viktig leverandÞr av vÄpen i fremste rekke hva angÄr sofistikert teknologi og sprengkraft.
Unni Eikeseth er kjemiker, kjent fra NRK-skjermen og en rekke populariserende bĂžker om vitenskapelige emner.
De fÞrste tre kapitlene i «Krigens laboratorium» handler om tre norske tradisjonsrike produsenter av vÄpen: Eksplosiver hos Chemring Nobel ved Oslo, panserbrytende ammunisjon og ramjet-teknologi pÄ Raufoss, missiler og raketter i Kongsberg.
Forfatteren formidler rikt om fabrikkenes historie, utviklingen fra krutt til dynamitt, fra blykuler og dum dum-ammunisjon (med opprinnelseshistorien til det pussige navnet) til EFP, RDX og HMX.
Krigens laboratorium
Unni Eikeseth
Sakprosa
«Velskreven og klar bok»
Ă ha det
Eikeseth intervjuer oppfinnsomme ingeniÞrer og forskere med doktorgrad, og tar leseren med inn i de sikkerhetsklarerte omrÄdene.
Vi blir stadig minnet om det paradoksale i at ekstremt kraftig vÄpensystemer som er ment for Ä drepe og Þdelegge, blir forsket fram og produsert pÄ de fredeligste plettene som tenkes kan i verden.
NĂ„r hun spĂžr Erland Ărbekk pĂ„ Raufoss om hvor mye han tenker pĂ„ «endestasjonen» for systemene han lager, svarer han:
«Klart du er innom endeproduktet, men nÄr du liksom driv pÄ propulsion, sÄ dykkar du heilt ned i fagomrÄdet ditt og berre tenker pÄ at det du driv med skal fungere. Eg tenker i alle fall lite pÄ sluttproduktet, det er meir den teknologiske interessa og iveren for Ä fÄ det til Ä fungere som driv oss. Og sÄnn trur eg veldig mange har det»
Ja, sÄnn er det nok veldig mange som «har det», og det er kanskje en forutsetning for at det pÞses enorme ressurser inn i Þdeleggelser, massakrer og knusing av infrastrukturer og bygninger, installasjoner som vil kreve enda flere ressurser pÄ Ä bli ryddet bort og deretter gjenoppbygget.
Virus og gasser
De neste fire kapitlene handler om vÄpen det forskes pÄ i Norge, men da fÞrst og fremst for Ä kunne beskytte seg mot dem - biologiske vÄpen (virus, bakterier), kjemiske vÄpen (gasser), atomvÄpen og autonome vÄpen (droner, roboter).
Her gÄr turen til Forsvarets forskningsinstitutt pÄ Kjeller. Der fÞlger de med pÄ bruken av kjemiske vÄpen, substanser som novitsjok, utviklet av KGB for Ä slippe Ä skyte folk pÄ Äpen gate.
Boka tar ogsÄ en tur tilbake til skyttergravene i fÞrste verdenskrig, med cyanid, sennepsgass og nervegifter, og vi fÄr en grundig utlegning av miltbrann-skandalen som rystet USA.
Mange av stoffene er forbudt Ă„ bruke gjennom internasjonale konvensjoner, men lagrene av dem er enorme.
Verst av alle vÄpen er naturligvis atombombene, der norske aktÞrer ogsÄ har vÊrt involvert i utviklingen. Disse vÄpnenes spektakulÊre destruksjonskraft er allment godt kjent gjennom erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki, men ikke alle tenker pÄ at de stÞrste bombene er mange hundre ganger sterkere enn bombene som ble sprengt i Japan og drepte hundretusener av mennesker.
Nummenhet
Alfred Nobel skal ha trodd at oppfinnelsen av dynamitt kunne fÄ slutt pÄ all krig raskere enn forhandlinger og kongresser. Slik ble det jo ikke. Krig er nÄ noe helt ubegripelig. Det kriges uten endepunkter i sikte, samtidig med at de stridende partene sitter med vÄpen som kan utslette alle mennesker pÄ 1-2-3.
Man var redd for atomvÄpen utover etterkrigstiden, men hva er man redd for nÄ? Er vi ikke lenger redde, fordi hva som helst kan skje og vi ikke har noe vi skulle ha sagt uansett? Er vi blitt helt numne?
Brette opp ermene
Boka til Eikeseth ender med tanker om fred. De tre siste kapitlene handler om fredsforskning, om motstand pÄ universitetene mot at de bidrar til krigsindustrien, og mennesket som en krigersk eller fredelig «art».
At noen er villige til Ä krige - angripe og forsvare - er utvilsomt. Men det finnes ogsÄ noe mer. Mennesker har evne til Ä finne mÄter Ä samarbeide pÄ, med sine nÊre og med helt fremmede.
Og det vil man nok fÄ nytte av nÄr stÞvet legger seg og noen skal brette opp ermene og gyve lÞs pÄ opprydding og gjenoppbygging. Om det da er folk igjen.
Det er mye dystert stoff i denne velskrevne, klare boka. SÊrlig kontrasten mellom de imÞtekommende og vennlige aktÞrene pÄ vÄpenfabrikkene og den virksomheten de deltar i, er tankevekkende og sitter lenge igjen etter endt lesning.
OgsÄ det som er vondt Ä tenke pÄ kan vÊre godt Ä vite.