Herold

Det har gått et drøyt år siden sist jeg trykte på send-knappen, og tryglet på mine knær om å la arbeidsplassen min bestå.

Til tross for min agnostiske tro, ble mine bønner hørt og barnehagen fikk bestå. Som fra intet dukket det opp en investor som hadde registrert engasjementet til de ansatte i avisa. Han var villig til å satse på noe så lite forlokkende som en privat gårdsbarnehage, med økonomisk avkastning lik null. Jeg ble forundra. Alle ble forundra – og litt forundra sitter vi her den dag i dag.

Det var ikke bare Christian Brun og ÅPS som investerte, vi kjøpte oss inn vi ansatte også. For når du har blitt oppriktig glad i en arbeidsplass og alle mulighetene den gir deg – ja da får du lyst til å bidra selv i tillegg. Foreldrene bidrar også, med den eksklusive varen tillit. De trodde på oss da vi slet i motbakke, og de tror på oss nå som vi endelig har nådd enklere terreng.

Kanskje jeg skal dra det så langt å si at barna, de bidrar de også? Uansett hvor møkkete, våte og høylytte de er, tenner de gnister av håp, framtidstro og glede. Hver dag får de ansiktene våre til å sprekke opp i store smil, til å strekke oss enda litt lengre enn det nakken vil og til å holde oss faglig oppdatert. Sammen med barna får vi lettere tilgang til å tro på det som er godt i mennesket, og en bedre forståelse av at håpløshet i stor grad kommer som en konsekvens av fattige relasjoner.

Vi tar relasjoner på alvor i Nordby Gardsbarnehage, og nå ønsker vi å knytte til oss enda flere. Det er tid for å søke barnehageplass og vi har lyst til å si at vi er her. Vi er her med plass til nye barn, som vil være inne og ute, som vil oppleve skog og fjord, nærhet til dyr og en bonde som kjører traktor.

Barnehagen vår har bestått, og fremdeles er den ganske så lik sånn den alltid har vært. Men hvem vet – helt sikkert at det ikke skal flere kaniner ut av hatten? Med en investor på lag så er vi kanskje klare for å rokke litt ved hele sektoren ...