Herold

Nylig hadde jeg en samtale med en veterankollega, en person med lang erfaring og solid faglig tyngde. Han fortalte at han følte seg forvirret og usikker på hva han egentlig mente lenger.

Ikke fordi han manglet refleksjon eller dømmekraft, men fordi han over tid hadde lært seg å tilpasse seg. Han hadde sluttet å si hva han mente, sluttet å stille spørsmål og til slutt mistet kontakten med sine egne meninger. Dette leserbrevet er skrevet med utgangspunkt i den samtalen.

Ensretting

Å være tro mot seg selv i dagens samfunn er ikke lenger en selvfølge. Det er blitt en stille kamp mange fører alene. Ikke fordi de mangler meninger eller verdier, men fordi rommet for å uttrykke dem stadig blir mindre. Dette handler ikke bare om politikk, men om hverdagen vår, relasjonene våre og hvordan vi møter hverandre.

Dette er rettet til alle som ikke aksepterer andres meninger. Til venner som trekker seg unna når samtaler blir ubehagelige. Til kolleger som velger stillhet fremfor å stille spørsmål. Til et samfunn som i økende grad forveksler toleranse med ensretting.

Gir slipp på seg selv

Uenighet er ikke farlig. Den er nødvendig. Likevel behandles den ofte som et problem som må ryddes bort, i stedet for noe som må tåles. Mange har opplevd hvordan én feil mening, ett spørsmål eller én nyanse kan føre til avstand eller sosial straff. Over tid lærer man at det tryggeste er å tilpasse seg. Slik begynner man sakte å gi slipp på seg selv.

I arbeidslivet er dette særlig alvorlig. Når selv erfarne fagpersoner føler seg utrygge på å uttrykke egne vurderinger, er det et varsko. Uskrevne regler for hva som er trygt å mene, gjør at viktige perspektiver uteblir. Det svekker både kvaliteten på beslutninger og tilliten mellom mennesker. Et miljø uten rom for uenighet blir ikke tryggere, bare stillere.

Nyanser borte

Også samfunnsdebatten preges av dette. I stedet for å møte argumenter med argumenter, møter vi ofte fordømmelse. Mennesker reduseres til meningene sine, og meningene brukes som mål på deres verdi. Det blir viktigere å plassere hverandre i riktige eller gale kategorier enn å forsøke å forstå. Slik forsvinner nyansene.

Å akseptere andres meninger betyr ikke å være enig. Det betyr å anerkjenne at mennesker har ulike erfaringer og perspektiver. Et samfunn som virkelig verdsetter mangfold, må også tåle uenighet.

Samtalen med min veteran kollega er ikke unik. Den er et symptom. Når mennesker mister kontakten med egne meninger fordi det føles for risikabelt å uttrykke dem, har vi et problem. Å være seg selv i dag krever mot. Motet til å være uenig.