Herold

Vi har vel aldri sett en så lemfeldig bruk av ordet sannhet i en offentlig utredning, som den vi finner i Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Følgende er bakgrunn for spørsmålet om Sannhetskommisjonen taler sant:

Min første skoledag på internatskolen i Kautokeino var en septemberdag i 1948, – og min siste før jonsok i 1956, det siste skoleåret var framhaldsskolen. De første fire-fem år var skoleåret seks uker om høsten og seks om våren. Seinere ble det utvidet til åtte-ni uker om høsten og det samme om våren. Vi var 30–40 gutter og omtrent like mange jenter. Vi lengtet nok hjem, men det var godt kameratskap og mange aktivitet, så vi vantrivdes ikke. På snøføre var det skihopp med skaller, bellinger og kofte på turski. Og på barmark deltok de fleste gutter, og også jenter. Vi snakket alltid samisk både på internatet og på skolen. Ingen nektet oss verken det og å joike.

Jeg skal berette litt om de faktiske forhold (virkeligheten) på skoleinternatet.

Fellesaktiviteter med livslang kameratskap og god fysisk form

På barmark var hovedaktivitet lengde- og presisjonskasting med stein for å treffe telefonstolper eller å kaste lengst. Den harde bunnmorene på Finnmarksvidda består av leire og småstein, så det var nok småstein mellom internatet og skolebygningen. Dessuten var det vann på begge sider av skolen og internatet, – og telefonstolper! Vi fylte lommene med stein. Vi kunne kaste fra gårdsplassen mot vanndammene for å se hvem som kastet lengst. Slik kunne vi holde på om høst og vår. De fleste av oss treff telefonstolpene på 40–60 m. avstand. Det var ikke uvanlig at vi hadde en treffprosent på 60–70.

I fritimene og i friminuttene organiserte lærerne kast, løp og hopp på skolegården. Vi gutter, og mange jenter, hoppet lengde, tresteg og høyde, alltid med kommager, – i genser når det var mildt i været, men ellers i kofte. Vi hadde ikke planke, men strek i bakken og steinhard morenegrunn å lande på. Så kastet vi liten ball og sprang 60 m., men da ingen hadde stoppeklokke, var det plasseringen som telte. Hver vår og høst ble det arrangert prøver i Folkeskolens idrettsmerke for bronse, sølv og gull.

Interessen for fotball var ikke stor fordi vi måtte spille på kupert natureng, med staur som markerte mål og en utrangert fotball.

En populær aktivitet var «slåball» som krever to lag, ball, balltre og trepinner for å markere startlinje og utelinje. Det gjaldt å være mest mulig «inne». Spillet kunne avsluttes når som helst eller spilles i det uendelige. Med i lagene fikk også de yngste være. Å slå ballen krevde koordinasjon og det å springe fram og tilbake, skapte spenst, hurtighet og kondisjon. Derfor var spillet også sosialt og inkluderende.

Alle disse friluftsaktiviteter ga utslag i voksenlivet med at de fleste av oss ble meget gode lassokastere. Uten å være god på lasso, var det ikke lett å leve på småbruk med rein som del av overlevelse.

Tradisjonell joik overlevde takket være skoleinternat

Hovedårsaken til at den tradisjonelle joiken overlevde var den liberale holdning på skoleinternatet. Merkelig nok var dette avhengig og årstider og værforhold. Jentene var mye flinkere å joike enn guttene. Når kveldene begynte å bli mørke, gikk tre-fire jenter, ja, opptil seks-sju jenter i bredden og holdt hverandre i beltet. De joiket av full hals mens de gikk rundt skolen og stiene rundt internatet. Det ljomet over hele bygda. De kunne mange joiker, – og lærte av hverandre. Hvis det var vær for det, gjorde de det samme i de lyse kveldene om våren.

Inne på internatet, på felles soverom, sennarom og korridorene var det alltid joik på ettermiddagene og hele kvelden. Det var ingen som stoppet dette. Det kom klager fra foreldre, men husmor Gunhild Olsen nektet aldri noen å joike. Hun gjorde som hun ikke hørte. Slik var virkeligheten (de faktiske forhold) på den tiden jeg gikk på internatskole.

Etter stadige klager fra foreldrene, kom skolestyrer Ola Aarseth – som selv var en av viddas beste joikere – en kveld inn på spisesalen mens vi spiste kvelds. Han så ikke på oss, men litt fraværende opp mot taket. Så sa han: «Mánát, dii ehpet galgá juoigat» (= Barn, dere må ikke joike). Så snudde han og gikk, – da hadde han gjort sin plikt! I løpet av de sju år jeg gikk på folkeskolen, var dette den eneste gang han gjorde det. Internatet var et fristed for joik.

Den frie joikingen på internatet til 1960-tallet er en av årsakene til at mange i Kautokeino hadde et meget stort joikerepertoar.

De faktiske forhold

I mange familier var det store barnekull der flere av barna var i skolealderen, men andre var under. Mer enn en gang har jeg hørt mødrene si at det var en kjærkommen avlastning for dem når barna var på internatet. Den tidens kvinner visste at dette livet ikke var så ille.

Man skulle tro at de moderne urbaniserte samekvinner i kommisjonen hadde sympati for sine søstre, men de har ikke sans for sånt.

Det er også grunn til å minne om at sameinternatet på Snåsa fra 1968 kom etter sterke krav fra sørsamene. Når spørsmål om nedleggelse kom, ble det protestert, bl.a. fra NRLs landsmøter.

Etter like sterke krav kom en tilsvarende i Hattfjelldal i 1974.

Etter vedvarende press gjennom år fra foreldrene og NRL, ble det i 1983 opprettet en sameinternatskole i Målselv. Internat var ikke tabu for samer.

Ikke et positivt ord om disse internatene i kommisjonens 698 siders elendighetsbeskrivelse!

Sannhetskommisjonen snakker ikke sant – er det mot bedre vitende?

Fra «Sannhet og forsoning» s. 274: «Uker vekk fra familien ... Mange opplevde å miste kontakt med familien ... – ikke få anerkjennelse for sitt eget språk og kultur, ... – opplevde sanksjoner når de snakket samisk», osv.

Flere av Sannhetskommisjons medlemmer er pensjonerte professorer og en biskop – og med en leder, Dagfinn Høybråten, som knapt har satt sin fot i Finnmark. De skulle «granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer» og «forestå tiltak som bidrar til videre forsoning». Ingen av dem har noen gang bodd på et internat, og heller ikke deres foreldre. Likevel gir de uttrykk for å vite sannheten om internatlivet. Men skoleinternatene var ikke en arena for gråt og tenners gnissel. Men som ellers i livet, det var både gode og onde stunder, som salmedikteren Thomas Kingo sier: «Sorrig og Glæde de vandre til Hobe» - også på internatet.

I et kommisjonsarbeid er gruppepåvirkning en viktig faktor. Her kunne de norske mannlige medlemmer bli beskyldt både for rasisme og hersketeknikk hvis de gikk imot de urbaniserte samiske kvinnelige medlemmer i kommisjonen. Hvem vil vel det?

Sannhet, konsensus og vennskap i Sannhetskommisjonen

Finnes det én «sannhet»? Hva er «sant» og hva er «ikke-sant»? «Objektiv» og «absolutt sannhet» er et av de vanskeligste uttrykk som har diskutert siden antikken, siden Sokrates’ dager uten et entydig svar.

I et stort og omfattende kommisjonsarbeid oppstår det gjerne vennskap. Og da kan vennskap gå foran sannhet. Et uttrykk fra Aristoteles sier noe om dette; «... amícus Plato, magis amica veritas» (P. er min venn, men sannheten er enda kjærere), dvs. at man skal ære sannheten mer enn vennskap*.* Det 12. medlem, professor Aslak Syse, tok konsekvensen av dette og trakk seg ut av kommisjonen. Men ikke de elleve andre.

En offentlig utredning er et etthodet troll fordi ingen medlemmer skal uttale seg, men vise til lederen. Lederens svar er som regel et «god dag mann, økseskaft!»

Den virkelighet vi opplevde på Kautokeino skoleinternat 1948–1956 og sannheten som Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver kan ikke begge samtidig være sanne. Altså: Enten er den virkelighet vi opplevde på internatet ikke sann eller så er ikke kommisjonens sannhet sann.

I rapporten finnes ikke et positivt ord om skole og internatlivet. Ikke et godt ord om at barn lærte å lese, skrive, regne og andre intellektuelle aktiviteter slik at de ble kjent, ikke med bare kristendom, men også verden utenfor ved å kunne lese Nuorttanaste, Sabmelas, Bæive algo, Muittalus samit birra og norske aviser som Finnmarksposten, Nordlys og Lofotposten.

De fikk måltider til faste tider, arbeidstrening med saging og vedkløyving, fyring med ved, kull og koks, vaske og koste golv, dekke bord, tørke støv og personlig reinhold, vask og stell og ikke minst samhold og kameratskap som kunne vare livet ut.

Altså et godt liv under det korte internatoppholdet to ganger i året. Olde- og foreldrenes erfaringer kan voksen- og ungegenerasjon nyte godt av. Ikke et ord om dette.

Vi har vel aldri sett en så lemfeldig bruk av ordet sannhet i en offentlig utredning, som den vi finner i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Og nå får kommisjonsmedlem, førsteamanuensis Ketil Zachariassen, åtte millioner kroner for å få bygget et Sannhetstårn ved UiT.

Dette er en av de mest negative offentlige utredninger som er kommet ut i dette land. Og det er dette Stortinget og landets øverste myndigheter skal forholde seg til!

Derfor henvender jeg meg til tre mannlig pensjonister i kommisjonen som står for denne «sannheten».

Pensjonert biskop Per Oskar Kjølaas regner vel med at sannhet er et sentralt begrep i kristen etikk. Mener den pensjonerte biskopen at det som bl.a. er skrevet i rapporten om skolen og internatene er i overens med sannheten?

Pensjonert professor Einar Niemi er kjent som et petimeter, fordi han er ekstremt opptatt av om andres faglige synspunkter er korrekte etter hans subjektive syn, jf. bergprekenens utsagn «Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken ...» (Matt. 7.3). Kan Niemi gå god for at det er sant som står om skolene og internatene?

Også den tredje en pensjonert professor, Ivar Bjørklund. Han er kanskje den som har påvirket det som står om reindriften. Rapporten står i sterk kontrast til reindistriktenes egne årsmeldinger de siste 10–15 år. Hvem snakker sant, reindistriktene eller kommisjonen, får stå åpent. Det er i alle fall diskrepans mellom sannhetsrapporten og reindriftsmeldingene.

Bjørklund kjenner også godt til internatenes historie, bl.a. gjennom sitt arbeid som bygdebokforfatter. Men er dette den hele og fulle sannheten, eller en subjektiv mening som medlemmer står bak?

Det har allmenn interesse å få offentlige svar og kommentarer fra disse kommisjonsmedlemmer.

Odd Mathis Hætta (født 22. mars 1940 i Kautokeino) er en norsk, samisk forfatter. Han har gitt ut en rekke bøker om samisk historie og kultur, om samiske medier og utdanningsspørsmål. Hætta har vært tilknyttet Alta lærerhøgskole, der han har arbeidet som førsteamanuensis. Han har også vært redaktør av den samiske avisa Ságat og sjef for NRK-Samiradio. I årene 1974 til 1976 var han leder i Norske Samers Riksforbund. Han står også bak Sametingets egenpresentasjon, bokserien Sametinget i navn og tall som har kommet siden tinget ble etablert i 1989. Hætta ble i 2021 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sin innsats for samisk samfunnsutvikling.» (Wikipedia)