Herold

Styret i Finnmarkseiendommen håndterer harde fronter med lave skuldre.

I det etnopolitiske landskapet i Finnmark står Finnmarkseiendommen (FeFo) bak et lite mesterstykke. Det har vokst som instrument for felles interesser, over 20 år etter at Stortinget ga dem kontroll over den gamle statsgrunnen.

Det er en unik modell; finnmarkingene eier landet og vannet i lag. Overskuddet blir i Finnmark. Men finnmarkingene hadde ikke vært seg selv om de ikke kjeftet på FeFo slik de også skjelte på det gamle Statskog.

Friluftsliv er rotfestet i finnmarkingens sjelsliv. I helgene tømmes byer og tettsteder for folk som skal på fjellet. For mange er det selve grunnen til å holde ut med kaldt klima og ruinerende flypriser.

At det er engasjement om adgangen til naturherlighetene, begrensinger i bruken og ikke minst prisene, er helt naturlig.

FeFo blir fra enkelte hold beskyldt for å sylte ned penger mens prisene går opp for feste av eiendom og adgang til utmarka. Det er ingen hemmelighet at mange synes det er drøyt at FeFo øker styrehonorarer og har titalls millioner på fond, mens finnmarkingene må betale mer for jakt og fiske.

Dog, i stort er FeFo et organ som binder folk sammen i en fungerende forvaltning, der Sametinget og fylkeskommunen tar et delt ansvar på alvor, med tre styremedlemmer hver.

Det er uro av og til. I Alta er det for tiden støy og misnøye med FeFo sin praksis om tomtefeste. Og Karasjok-eiendommen, som mange vil huske, var en sak som splittet.

Men freden har senket seg over styrerommet i Finnmarkseiendommen etter at Høyesterett med knappest mulig margin konkluderte i saken.

Saksbehandlingen i styremøtet onsdag var preget av et styre som arbeider godt sammen og en administrasjon med erfaring og høy kompetanse. Byttet av styreleder foregikk onsdag uten konflikt.

Kanskje skyldes det et pussig opplegg med at styret hadde en egen time for seg selv, med forpostfekting om valget av Øyvind Lindbäck som leder av styret?

Hvis styret ikke våger å ta de mest krevende diskusjonene i åpent møte, bør de vel gå en ny runde med egen rolleforståelse og forholdet til offentligheten i Finnmark?

Skjalg Fjellheim, bio

For i Finnmarkseiendommen er det ikke til å unngå at sprengkraften i de grunnleggende konfliktene kommer opp i dagen. I styremøtet onsdag skjedde det i form av en tilsynelatende uskyldig sak.

Det er Nussir ASA som søker om lov til å etablere en midlertidig luftesjakt, med en diameter på 4,5 meter, i forbindelse med gruvedriften i Repparfjord.

– Et lite og midlertidig tiltak med en grundig saksgjennomgang, sa styremedlem Eva D. Husby, gammelordføreren i Hasvik, mens styremedlem Kurt P. Wikan mente at det handler om «et lite hull gjennom fjellet som mures igjen etterpå». Han var helt sikker på at reinen kan beite rundt gruvesjakten.

Men to av Sametingets oppnevnte styremedlemmer i FeFo-styret, mente dette var alt annet enn bagatellmessig.

Máret Guhttor fremmet et utsettelsesforslag, basert på et mulig brudd på konsultasjonsretten med reindriften.

Det falt mot to stemmer, men med en protokolltilførsel der det anføres at det må undersøkes hvordan luftesjakten påvirker andre næringsinteresser.

Styremedlem Inger Marie Gaup Eira advarte om konsekvensene av støy og lukt, hun var skuffet over at FeFo som grunneier i Repparfjord, ikke tar konsultasjon på alvor.

Og hun la til at hun forutsetter at konsultasjonsplikten følges opp i den videre saksbehandlingen.

De store konfliktene skjærer altså som en kniv også gjennom Finnmarks desidert viktigste styrerom. Men det kan likevel se ut som det samiske og norske har funnet godt ut av det.

Det skjer med lave skuldre og respekt for hverandre, og stort rom for rutinemessige markeringer av posisjoner, uten at det oppstår fiendskap.