Herold

Det eneste vi så langt vet sikkert om Kraftløftet for Finnmark, er at det blir svært lønnsomt for advokatselskapene i Oslo.

Torsdag arrangerte Sametinget i Karasjok et interessant seminar om vindkraft i Finnmark.

Det forsterket mitt inntrykkav at motstanden mot utbygginger er eksistensiell. Derfor er det sannsynlig at Støre-regjeringens såkalte Kraftløft for Finnmark, kommer til å bli innbringende for store advokatselskaper i Oslo. Det ligger an til en lang rekke rettslige prosesser mellom myndigheter, utbyggere og rettighetshaverne (reindrifta), i mange år fremover, der Staten vil måtte betale uansett. Melkøya-rettssakene gir en pekepinn; der har Sametinget så langt brukt 10 millioner på advokatutgifter.

Sametingspresident Silje Muotka har blitt en lederskikkelse i kampen mot vindkraft. Det har blitt hennes jobb å forklare regjeringen i Oslo hvorfor kraftløftet, selv om det fremstår som godt ment, vil bli så vanskelig å gjennomføre, så fremst ikke Norge ser bort fra lovverk, eventuelt bryter noen internasjonale konvensjoner om urfolk som vi har forpliktet oss til.

Etter Fosen-dommen kommer ikke det til å skje, så nasjonalstaten befinner seg i litt av en knipe i Finnmark.

Det er mange grunner til å kritisere måten Kraftløftet kom i stand på. Det gjelder ikke minst utfordringene det fører til for reindrifta. Hvis man tar seg tid til å lytte, er det lett å forstå at reinbeitedistriktene har bekymringer av faktisk, juridisk og ikke minst menneskelig karakter.

Det kom godt frem på seminaret i Karasjok, gjennom et følelsesladet vitnesbyrd fra en fortvilet Ellinor Guttorm Utsi i Corgas reinbeitedistrikt i Tana. I løpet av kort tid har hun måttet forholde seg til et totalt utmattende villniss av plan- og konsesjonsprosesser for vindkraft og nye kraftlinjer. Utsi sa det som det er; mitt liv skulle handle om reindrift, nå må jeg i tillegg bruke timer hver dag på juss og planprosesser.

Skjalg Fjellheim, bio

Med finansiering fra Sametinget har advokatfirmaet Holth og Winge laget en juridisk vurdering av endringene i plan- og bygningsloven og energiloven fra 2023. Hensikten med lovendringene var å styrke lokaldemokratisk påvirkning i vindkraftsaker.

Kommunene har fått vetorett motvindkraftutbygging i egen kommune, men til hvilken pris? Små kommuneadministrasjoner i Finnmark må streve med massive planprosesser, som ingen av dem har kapasitet til å håndtere.

Rapporten fra Holth og Winge får dette godt frem. Og selv om det fortsatt er tid til å få prosessene inn på riktig spor, er mye av tilliten mellom de som blir berørt og kommunene, allerede borte.

Lovendringene innebar for eksempel krav om reguleringsplan for vindkraft på land. Tidligere var det kun nødvendig med konsesjon etter energiloven. Resultatet er en dobbeltsporet og kaotisk prosess, hvor alle aktørene må forholde seg til konsekvensutredninger, høringer og mer til, fra både kommunene og NVE, og hvor reindrifta må gjennom konsultasjoner med begge.

Det er ingen overdrivelse å si at prosessene har blitt uoversiktlige og enormt arbeidskrevende. Det gjelder særlig for reinbeitedistriktene, ikke minst de som har flere vindkraftprosjekter innenfor sitt distrikt.

Et eksempel: Reinbeitedistrikt 9 som har sommerbeite på Nordkynhalvøya må forholde seg til hele 7 ulike vindkraftprosjekter med tilhørende plan- og konsesjonsprosesser, i tillegg til ny kraftlinje.

Alle skjønner at dette er belastende, ja, nesten en uoverkommelig oppgave. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor rettighetshaverne mangler tillit til prosessene.

Men det finnes også en annen måte å se dette på, som i liten grad kommer frem når motstanderne av vindkraft samles. Og det er at Finnmark har et desperat behov for rimelig strøm, at Finnmark trenger arbeidsplasser og mest av alt flere innbyggere. Aktørene i reindriften står jo i sine hverdagsliv overfor de samme utfordringene som alle andre. De trenger strøm og de trenger arbeidskraft som kan gjete reinen.

Det er her Sametinget har gått seg fast. Det låter hult når sametingspresidenten påstår at Sametinget ikke er et organ som sier mest nei. Det er bare å bruke noen minutter på alle saker om innsigelser i arkivene til NRK og avisene i Finnmark. Det virker som alt handler om rettigheter, mens viljen til kompromisser ikke er stor.

Reindrifta er også over tid endt opp med at det beste er å si nei til alt. Det er skapt en forestilling om at de har enerett til bruk av arealene i Finnmark, at samiske interesser er synonymt med reindrift, og at man kan derfor kan nekte all ny bruk av arealene.

Både Fosen-saken og bruken av Sannhets- og forsoningskommisjonen til politiske formål, har gjort disse konfliktene enda mer fastlåste. For spør du kommunene i Finnmark får du helt andre svar enn fra Sametinget. Når mange nye tiltak blir møtt med påstander om overgrep og folkerettsbrudd, er frykten at norsk og internasjonalt næringsliv velger bort Finnmark.

Samtidig fortjener sametingspresidenten ros for at hun den siste tiden har advart mot en polarisert og dysfunksjonell samfunnsdebatt, med hat og groteske fiendebilder. Det oppfatter jeg som en tydelig oppfordring fra Silje Muotka om å holde fast ved en respektfull tilnærming.

Med litt godvilje kan man velge å se kraftløftettil Jonas Gahr Støre og Terje Aasland som en slags velsignelse i forkledning for en hardt prøvet befolkning i Finnmark.. Joda, det blir mye bråk om de planlagte prosjektene, mye takket være regjeringens hastverk. De har lagt ut på et kappløp med tiden, knyttet til den omstridte elektrifiseringen av Melkøya.

Samtidig blir det tydelig for kommuner, konsesjonsmyndighetene, grunneiere, rettighetshavere og alle som nå har havnet sammen i den store energigryta i Finnmark, hvor terskelen for folkerettsbrudd ligger.

I en ideell verden gir det forutsigbarhet og trygghet for alle involverte parter, og forhåpentligvis færre konflikter langs de mange frontlinjene i landskapet mellom kyst og vidde lengst nord i Norge.

Men så kommer det en gnagende tvil.Og hvis jeg skulle sette penger på hvem som sitter igjen som den store vinneren når støvet har lagt seg, ville jeg satset på advokatselskapene i Oslo.