Jonas trenger en statsråd med fullt fokus på Finnmark og nordområdene
Kan en egen minister gi mer robust politikk for Norge i nord?
I et intervju med Svalbardposten sier Halvor Tjønn at Norge trenger en egen nordområdeminister.
Tjønn har en god analyse.Han er forfatter av flere bøker om Russland, han har inngående kunnskaper om Putin-regimets tenkemåter, og er Aftenpostens tidligere korrespondent i Moskva.
Ideen fra Tjønn er ikke ny. Men tidspunktet for nordområdeministeren virker rett – når Norge er tvunget til å ta større ansvar for egen sikkerhet.
Og ingen skulle være mer egnet til å gjennomføre det, enn Jonas Gahr Støre, som i 2005 la grunnlaget for nordområdepolitikken, den gang som utenriksminister.
Saken er at de fleste store ambisjoner for Finnmark og Svalbard i dag gnages i stykker av byråkrati og sektormyndigheter, med delvis motstridende interesser.
Forvaltningen av områdene fremstår som kortsiktig, med mangel på strategisk overblikk. Avviklingen av kulldriften på Svalbard er et slikt eksempel.
Det var et feilgrep som lett kunne vært unngått, det er tross alt 12 år siden Russland angrep Ukraina.
Det har formodningen mot seg at argumentenefor å forsvare suverenitet på Svalbard*,* ved hjelp av klimaforskere og hundekjøring, har den samme styrken som industriell aktivitet.
I Svalbardposten slår Tjønn alarm om dette, med god grunn. Han viser til at opprettholdelsen av de russiske bosettingene på Svalbard, ikke har noen økonomisk rasjonalitet, begrunnelsen er utelukkende politisk.
Og selv om Putin en dag blir borte, vil ikke den russiske interessen for den norske, arktiske øygruppen forsvinne.
Hvis vi leder oppmerksomheten til Finnmark, ser man hvordan et konglomerat av nasjonalt lovverk og rigide regler, setter næringsliv i fare. Konfliktene mellom ulike interesser, ikke minst knyttet til arealer og energi, er en resept for avvikling, ikke utvikling.
Det står nå i veien for styrket sivilt nærvær i Finnmark, til tross for at vi vet det må skje parallelt med den militære opprustningen. Landområder som ikke blir bebodd, og som det ikke investeres i over tid, blir sårbare.
Totalforsvarskommisjonen, som ble ledet av tidligere forsvarssjef Harald Sunde, pekte, for et par år siden, på den skrøpelige tilstanden for kritisk infrastruktur i Troms og Finnmark. Det svekker sivile behov og militær innsats i krise og krig.
Kommisjonen ba om samordning, men verken Statens vegvesen, Jernbanedirektoratet eller Avinor har endret kurs.
Fortsatt sitter samferdselsmyndighetene i Oslo og teller mennesker i nord. Siden det er så få av dem, vandrer alle argumentene langs akser som handler om kost-nytte. At investeringer, gitt antall innbyggere, ikke kan forsvares. Så da blir det Fornebubanen og dobbeltspor til Østfold i stedet.
I dette spillet taper fylkeneog kommunene i nord nesten alltid. Finnmark blir i dag tilgodesett med 0,4 prosent av Nasjonal transportplan.
Politikken for disse områdene bør altså samordnes, i et håp om at tenkningen blir mer helhetlig, med større evne til gjennomføring.
Men nordområdepolitikkens svakheter at den lett oppfattes som svevende. Hvis den skal tas hjem, trenger Norge en plan for det som kan endre hverdagsliv og sende flyttebilene nordover, og ikke sørover. Som for eksempel lavere skatter og ikke minst levelige flypriser.
Er det ikke for eksempel absurd at en by som Hammerfest, med sine energiressurser som er kritisk for Europa, skal leve med flypriser på ni tusen kroner til Tromsø? Deretter går reisen videre til Oslo, og ytterligere fem tusen kroner kan plusses på.
For ikke å snakke om ventingen på en ny 420 kv kraftledning til Øst-Finnmark. Årene går, saken forblir uløst, det er ikke rart at tålmodighet og tillit brister.
Misforholdene bryter ned alle statsrådenes talepunkter om attraktive samfunn i nord, og koblingene til bosettingen som vår mest effektive form for sikkerhetspolitikk.
Støre trenger tydelig koordinering av sin politikk i nord.Han har nå 19 statsråder i sin regjering. Med den betydningen Finnmark og Svalbard har for Norge, bør det være plass til en minister for nordområdene blant de 19.
Eller i tillegg til dem.
Skjalg Fjellheim, bio