Herold

Det er ikke lenge siden det fantes et tydelig politisk prosjekt for å dempe fremmedfrykt, som sa at fellesskapet var større enn frykten.

I dag er det som om det er forlatt. Tilbake står «den fremmede» igjen som syndebukk. Nå snakkes det igjen om den fremmedes holdninger og livsvalg.

Vi ønsker nå å sende folk i nød til tredjeland istedenfor å ta dem imot. Vi snakker igjen om oss og dem, og om kultur som en driver for utenforskap blant unge.

På Holmlia kjenner vi denne mistenkeliggjørende historien i kroppen. For 25 år siden ble Benjamin Hermansen lagt i bakken og knivstukket i ryggen. Motivet var én ting: hudfargen hans. Høsten 2025 ble Tamima Nibras Juhar drept av samme grunn. Også hun bodde her på Holmlia, det var her hun tilhørte.

Vi har glemt noe grunnleggende

Nå, både 25 år etter Benjamin, og et halvt år etter Tamima, virker det som om vi har glemt noe grunnleggende, nemlig at de mest brutale rasistisk motiverte drapene i Norge de siste tiårene er begått av hvite norske menn. Det passer dårlig inn i forestillingen om at volden og ukulturen alltid kommer utenfra.

I stedet er fortellingen, når man vil stramme inn på innvandringen, at det er sosiale problemer hos de melaninrike blant oss. Som om det er regelen, at de fører med seg problemer.

Utfordringer blant minoriteter fortelles om som om det er normen. Som om et fåtall minoriteter ikke kan falle utenfor, som om de ikke kan havne i et dårlig miljø, ta dårlige valg. Som om det kun er en rettighet forbeholdt hvite nordmenn.

Vi kan ikke gå med på et narrativ der rasisme forklares bort, relativiseres eller vendes mot dem som allerede lever med konsekvensene av den.

Hvor like skal vi være?

Verdens mektigste stat flørter åpent med ideer om «white supremacy» og Europa omtales som «forvitrende» fordi kontinentet rommer mangfold. Noen sniker inn ordet enhetskultur i en kronikk. Nå skal vi være like.

Hvor like da, spør du? Så like at mangfoldet dør, slik at tar vi tilbake landet vårt, sier de fra de mørke krokene som nå er blitt kommentarfeltet til alle riksaviser.

Vi fra Holmlia mener det motsatte. Vi tror på et liberalt demokrati der medmennesket er en ressurs. Der fellesskapet styrkes, ikke svekkes, av forskjeller. Der universelle rettigheter skal fortsatt gjelde.

Det er akkurat det samfunnet vi har i Norge med vellykket integrering. For 87 prosent av innvandrerbarn er i jobb eller studier. Det er like godt som majoritetsnordmenn. 87 prosent som studerer, jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet, er ingen trussel mot det norske samfunnet. De er samfunnet.

Det vi nekter å akseptere

Hvordan ville Norge og norske medier reagert dersom Tamima het Anne, og gjerningspersonen het Ali og var muslim? Det er tungt å erkjenne, men vanskelig å benekte: Oppmerksomheten ville vært større. Debatten hardere. Kravene om politisk handling tydeligere.

Derfor står vi opp år etter år. Derfor roper vi og går i fakkeltog, slik vi igjen skal 26. januar på Holmlia i Benjamins minne. Ikke fordi vi elsker konflikt, men fordi vi nekter å akseptere at noen liv behandles som mindre verdt enn andre.

I Norge er rundt 3,6 prosent av befolkningen muslimer. Likevel skrives de om uproporsjonalt mye i mediene. Bare fordi de tror annerledes, men yter like mye.

Vi vet at unge menn som ser ut som Benjamin ikke får jobb like enkelt og oftere stoppes av politiet, oftere mistenkeliggjøres – og i mange tilfeller straffes strengere.

Vi vet, at kvinner som Tamima mottar hets, trusler, sjikane på jobb. De blir stilt ubehagelige og dømmende spørsmål av kolleger. De blir slått på åpen gate og blir redusert til et tall i hatkrimstatistikken.

Dette vet vi for vi jobber med målgruppen hver eneste dag. Det vi ser er at for den enkelte er det isolerende og svekker tilliten til oss andre. Summen av enkelthendelsene forteller oss noe om vårt samfunn, og hvordan det ødelegges av noe som billig og enkelt som mistenkeliggjøring og generalisering.

Glem ikke Benjamin. Glem ikke Tamima. Glem ikke hva slags samfunn vi er i ferd med å bli, hvis vi lar mistenkeliggjøring vinne igjen. Vi sees på Holmlia, i minnemarkering og fakkeltog, tjuefemte året på rad.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

«I år vil en afrikaner marsjere blant kongens gardister i Oslo»

Abdullah bare 14 år da Benjamin (15) ble drept på grunn av hudfargen: – Vi mistet tryggheten over natten

Denne gangen er det personlig

«Jeg kjøper bare de med norsk hudfarge». Hæ?

Jeg spurte barn om deres syn på rasisme. Svarene var tankevekkende